Visjonen som nesten forsvant

Historien om 16-årige Karen Brynildsdatter fra Tårnby, som opplevde å se en hvitkledd mann til hest komme ned fra himmelen for å forkynne Guds misnøye med folks misgjerninger, kan på ingen måte måle seg med Draumkvedets dramatikk, selv om klokkene i Rømskog kirke skal ha slått av seg selv.
Allerede her har Mortensen hatt et problem. Men i stedet for å prøve å forsterke dramatikken på en eller annen måte har den fortellende stevteksten hennes blitt pakket inn i alskens vokale og instrumentale innslag som tok bort det som måtte være av dramatikk i hendelsen.

Dermed satt man som tilhører igjen med inntrykket av å ha hørt en konsert med mange i og for seg gode enkeltnummer, men der historien om unge, synske Karen, mannen med det alvorlige budskapet og den selvklingende kirkeklokken nesten forsvant.
Publikum fornemmet dette på sin måte ved å klappe så snart de antok at nå var et enkeltnummer eller to ferdig. Dette var nok ikke bare uforstand hos publikum. Det var lett å tolke konseptet på denne måten.

Når det er sagt, vil jeg berømme den musikalske innsatsen til ensemblet. Jon Buer sang på en naturlig og tilforlatelig måte uten å «spille» kveder.
Richard Burgess fremførte «Se solens skjønne» personlig og levende, mens Patrik Wingård hadde fin ornamentikk og natur-ren intonasjon. De to siste briljerte på sine respektive instrumenter. Det samme må sies om Harry Sagstuens tangentspill. Han hadde tonesatt Mortensens tekst i en folketoneaktig stil. Jeg savnet mer dramatikk i tonespråket, noe teksten dog innbød til.
Korluren viste gledelig fin sang. Men det er et problem å skulle synge på folketonevis i kor. Det er ikke nok alltid å synge på konsonantene. Det blir lett stiv manér. Og Leid milde ljos egner seg slett ikke i så måte.
Den bør synges som det den er, en pompøs engelsk koral. Om den i det hele tatt burde vært med.