Til slutt sto alle og danset

Den hittil beste utgaven av "Abba – The Journey" fremstod i en neonskinnende og pulserende utgave fredag kveld. Litt synd da at et veloppdragent premièrepublikum ventet helt til siste låt før de begynte å veive med ølglassene.
Det måtte endog en sterk oppfordring til fra kapellmester Frank Wisur for å dem til å lette på bakenden. Men premièrepublikum er premièrepublikum og Citys hvite duker innbyr ikke akkurat til dansing på bordene.
Nå er det ikke sikkert at denne forestillingen vil etterlate seg så mange fotspor på dukene heller. For "Abba – The Journey" tas dessverre av plakaten nesten før den har begynt. Nå skal den spilles førstkommende fredag. Deretter skal den spillet et par-tre helger i mai, men det vil bli annonsert senere.
Vi anbefaler folk å kjenne sin besøkelsestid. "Abba – The Journey" appelerter virkelig til både tårevåt nostalgi og utagerende dansing.
Bortsett fra stemningen i salen – så var nesten alt forbedret fra det Abba-showet vi så på Oscar for ett år siden. Og det var slett ikke noen dårlig forestilling som ble presentert der heller.
"Abba – The Journey" guider deg gjennom 20-30 klassiske Bjørn og Benny-låter. Den svenske hitmaskinen med det helt spesielle Polar/Stikkan Anderson-soundet er nesten større nå enn da. Da Abba holdt på var de liksom ikke helt anerkjente blant musikk-noblessen. Men etter hvert forsto man alvoret og suksessen i den tilsynelatende lettbente popen.
Men, i likhet med Beatles`musikk, er Abba krevende å spille. Krevende å synge. Abbas musikk har knust mang en karaoke helt.
Musikerne på City Scene; Frank Wisur (gitar/sang), Ole - Morten Vestby (keyboard), Yngvar Pettersen (synth), Geir Nilsen (akustisk gitar), Morten Hansen (bass) og Ketil Fog Johansen (trommer) formidler det originale lydbildet med en akkurat passende dose egentilført krydder.
"Dette låter faktisk bedre enn det svenske Abba-showet vi så i Oslo Konserthus i fjor", sa en publikummer til meg.
Jeg har ikke sett det svenske Abba-showet, men tror ham så gjerne.
Vigdis Lunde Wisur og Pia Lind er frontfigurene og har en hard jobb. På scenen hele tiden, bortsett fra i en instrumental.
Sjarmerende innslag er barn fra koret Toneklang i "I have a dream".
Showet som helhet er mer gjennomarbeidet enn noensinne. Med lyd, lys, videoprojeksjon og litt psykedelisk dekor i bakgrunnen. Selv om Abba var mer glam enn psykedelia – så ga det et islett av 70-talls stemning.