Ekstranummer Christian Ihle Hadland spilte 1500-tallsmusikk som ekstranummer med fortjente blomster på flygeletBEGGE Foto: JOHNNY LEO JOHANSEN
Kjøp bildeSuverent klaverspill
Christian Ihle Hadland innfridde alle forventninger da han spilte for 27 tilhørere på Blå Grotte.
applaus Det var uvanlig sterk applaus fra et fåtallig publikum.
Kjøp bildeF-b.no på Facebook og Twitter
Det var godt gjort av 27 publikummere å lage så sterk applaus som det man kunne høre i Blå Grotte søndag kveld. Men det hadde de god grunn til. Pianisten Christian Ihle Hadland innfridde nemlig alle forventninger. Bare 28 år gammel har han skaffet seg et navn som en av våre beste pianister. Han har vunnet flere priser, inklusive Den Norske Solistprisen, spilt med alle landets orkestre, utgitt solo-CD i 2010 og er kunstnerisk leder for Stavanger kammermusikkfestival.
Konserten startet med Sonate i a-moll av Carl Ph. E. Bach, Johann Sebastians nesteldste sønn, og den mest begavede av flere musikersøsken. Han utga en pianoskole som ble grunnleggende for klaverspillets utvikling til langt ut på 1800-tallet, og var sterkt medvirkende til utviklingen av komposisjonsteknikken frem mot klassikerne Haydn, Mozart og Beethoven. Carl Ph. innførte en lettere, mer melodiøs stil mot høybarokkens pompøsitet og innviklede flerstemmighet.
Den nye stil var likevel uttrykksfull, med djerv harmonikk, overraskende innfall og rytmiske finesser. Dette viste Hadland på en sjelden god måte i sitt spill. Det er ikke ofte man hører pianister frasere ned strofeslutt så bevisst og mykt som her ble gjort.
Mozart skal ha sagt om Carl Ph. at “Han er faren, vi er guttene. Den av oss som gjør noe riktig, har lært av ham.” Mozart selv medvirket i en utvikling mot stadig mer symmetriske former. Det demonstrerte Hadland utmerket i Mozarts Sonate i D-dur. Lekende lett spilt, og der han på de rette steder kunne vente ørlite grann med å sette siste tonen. Flott virkning!
Etter pausen fikk vi tsjekkeren Leos Janacek (1854-1928). Denne særpregede komponisten fant i de siste 20 årene av sitt liv frem til en personlig stil som Hadland innviet oss i med suiten “På en igjengrodd sti”. I 10 satser beskriver Janacek minner fra barndommen og tapet av en datter. Stemningsfull musikk der Hadlands klangbehandling overbeviste. Publikum krevde ekstranummer. Det ble William Byrd fra 1500-tallet, elegant fremført.
Men hvorfor kan ikke Rikskonsertene stille med et korrekt program der solisten er behørig presentert?