Storslagen Rachmaninov

Det hender at man mister munn og mæle. Det hender at man, etter å ha opplevd et kunstverk, ikke vet stort annet enn at man har vært igjennom noe. Det hender ikke for ofte, men det kan skje – også i Fredrikstad. Og dette er faktisk et kvalitetsstempel. Borg Domkor, for anledningen forsterket med femten sangere fra Theatry Choir i St. Petersburg, fremførte Sergei Rachmaninovs "Vesper" i Domkirken søndag kveld profesjonelt, perfeksjonert og pasjonert for 360 tilhørere.

Slik kan det bli dersom denne storslagne korlitteraturen tas for det den er: Rachmaninovs "Vesper" – eller "All-Nights Vigil", for å bruke moderne norsk, regnes som det forrige århundres mesterverk innen ortodoks kirkemusikk, og kunstnerisk leder Tore Erik Mohn, samt prosjektleder Yulia Khutoretskaya på russisk side, har vært smertelig klar over hva de har hatt mellom hendene det siste snaue året: Rachmaninovs á cappella – hybrid, skrevet for slavisk stemmeprakt, med ortodoks inderlighet og komponistens egen umiskjennelige romantiske signatur.

Denne slår igjennom allerede i verkets første sats, Rachmaninovs egenkomponerte "Kom, la oss tilbe". I de fleste av de femten satsene – eller sangene – bruker nemlig komponisten tradisjonelle, ortodokse forelegg for komposisjonen. Der Rachmaninov står på "egne ben", i den grad noen komponist gjør det, tvinger romantikeren seg frem – og han griper dypt. I bearbeidelsen og harmoniseringen av for eksempel "Den greske sangen" i annen sats, trekker han seg tilbake, og det ortodokse kommer mer til sin rett. Her i den andre satsen hørte vi altsolisten Natalia Tantlevskaya for første gang – hun intonerte i det øyeblikket Ålesund dundret inn det første og eneste målet på stadion denne kvelden, og det er åpenbart en sammenheng her – selv om den ligger noen lysår unna.

Store solistprestasjoner fikk vi også av tenoren Andrey Volikov og Michail Antonov, bass profundo, som i den berømte femte satsen – komponert etter et tradisjonelt forelegg over "Simons lovsang" – sammen med korets andre oktavbasser, skulle fare bort i fred, eller ned i fred, mot den like berømte b-en under dype C. Basser som mestrer denne kjelleren er, som anekdoten forteller, like sjeldne som "asparges i jula". Ved urfremføringen lurte man på hvor man skulle finne dem. Rachmaninov svarte: "Jeg kjenner mine landsmenns stemmer". Og det gjorde han nok. Og de var også der søndag kveld. Det han ikke kunne vite var at Borg Domkor, sammen med landsmennenes stemmer, denne søndagen skulle synge seg et lite halvtrinn opp i løpet av de fire første satsene; det ble en H!

Og nettopp her, i dette vokale kjellerdypet, ligger inderligheten i komponistens verk, i ortodoks kirkemusikk generelt, meget godt ivaretatt av kor og dirigent. Som for eksempel i den tiende satsen der bassen flyter piano i dybden, markert tilstedeværende, så kontrastert med et annet fremmed, men typisk trekk ved denne musikken: De åpne stemmene – hele koret, anført av sopranene, inn i fortissimo, på grensen til "skrik". Mens vi i vesten synger "lukket", opplever vi her noe typisk slavisk. Og det skaper klangvegger som på mange måter er fremmede, men også kjente. Vi nærmer oss faktisk noe uutsigelig.

Søndagens konsert i Domkirken var det tidligere Borg Bach-kors debut i Fredrikstad som Borg Domkor. Navnet skjemmer som kjent ingen, og det nye navnet er intet annet enn en sterkere identitetsmarkør for å knytte koret opp til bispedømmet. Men den mildt sagt ambisiøse debutkonserten – både når det gjelder valg av verk, innlånte krefter, samt tillit til korets lokale ryggrad, lover godt. Til tross for nødvendige, russiske muskler til denne konserten, nærmer vi oss noe profesjonelt, noe kvalitativt bedre, enn vi har hørt tidligere – ikke til forkleinelse for Guttorm Ihlebæks formidable innsats gjennom år – og ikke minst et kor og en kunstnerisk ledelse med visjoner og retning. Rachmaninovs "Vesper" ble en stor opplevelse – det er ingen grunn til at lista skal legges lavere ved neste korsvei.