Henning Stranden er et funn. Mannen har en stemme som er utrolig fleksibel. Og han har tryggheten.
Kjøp bilde
Snakk om talent
The Livin' Jazz Orchestra er en fargeklatt i Fredrikstads musikkbilde. Musikkvalget gjør at de bør legge litt mer inn i rytmeseksjonen.
Kjøp bilde
The LIvin' Jazz Orchestra er en fargeklatt i Fredrikstads musikkbilde. Musikkvalget gjør at de bør legge litt mer inn i rytmeseksjonen.
Kjøp bildeKONSERT
Verdensspeilet
Nesten fullt
The Livin' Jazz Orchestra
På scenen: Trond Jonassen, Stian Rekvin, Jørgen Lund Karlsen, Ole-Henrik Mohn Pettersen (saxofoner) - Lars Magnus Andersen, Jon Ragnar Iversen (tromboner) - Jon Petter G. Lindberg, Espen Christoffersen (trompeter) - Daniel Kristiansen (bass) - Dagfinn Klaussen (tangenter) - Jon Ragnar Slensvik (trommer) - Henning Stranden (vokal)
F-b.no på Facebook og Twitter
Prosjektbandet The Livin' Jazz Orchestra fikk en dimensjon ekstra onsdag kveld, takket være en moldenser ved navn Henning Stranden. Du har kanskje sett ham på tv eller på Youtube. Men live er noe annet. Mannen besitter stemmekvaliteter som gjør at dagens syngedamer i masseproduksjon kan slenge seg i veggen. Som entertainer og samlende faktor foran et band har han en del å gå på. Men bevares: Det er flott, det er støtt og det er morsomt. Hans to glansnumre "Vem vet" og "We are the world" tar nesten pusten fra deg og trimmer lattermusklene dine. Lisa Ekdahl må nesten føle stolthet og fornedrelse på en gang. Hans karikatur av sangen hennes er både søt, morsom og flott utført. Eleganse er kanskje ordet.
Verdenshiten fra 80-tallet der "alle" synger en strofe var også et enormt høydepunkt. Mannen traff innertier.
Del på Facebook
Men fra de sangene han er kjent for, ble det tid til ytterligere smakebiter. Og Stranden passer godt inn i jazzterrenget, enten der er nedtelt og litt varsomt eller det blir mer uptempo.
Nok om mannen som føk opp og ned av scenen. Det er like interessant å se på bandet. Ole-Henrik Mohn Pettersen har satt sammen et band som er spennende, samspilte, men som like fulllt mangler noe for å oppnå full score.
Et par små misser drar litt ned. Verre er det kanskje at bandet må sjekke settlistene hele veien, og det blir ikke bedre av at kapellmester Mohn Pettersen har litt uorden i sine utallige lapper på notestativet. Det gjør at man med ekstra strengt blikk kan spørre om vi er på konsert eller en øvelse. Snikk-snakket mellom sangene blir tørrprat mens det fomles litt rundt i notehaugen.
Men kanskje mitt største ankepunkt mot bandet er at de med såpass sterkt latinpreg burde hive inn mer i rytmeseksjonen. En gitar hadde ikke vært å forakte, og kanskje er savnet av perkusjon enda større når det skal putre og leve i de mest medrivende latinske rytmene.
Høydepunktene er nevnt. Bandet er også gode instrumentalt. Det er øs og glede, det er dynamisk - og vart på balladene. Men: Jeg hadde ønsket meg mer kjøtt på benet da "Just a gigolo" gikk inn i finalen. Da var det for forsiktig arrangert. Men prosjektet har livets rett. Ubetinget. Og femmeren er bare noen 16-delsnoter unna.
