Haltende hyllest

Vi tviler ikke et sekund på at Alexander Hermansen har et lidenskapelig forhold til Frank Sinatra. Tvert i mot, det er åpenbart at Hermansen digger Sinatra. Vi klandrer ham ikke for det. Men det kan tenkes at Hermansen hadde trengt en litt større distanse til stoffet han i går presenterte for publikum i Bankettsalen på Hotell City. Det ville kanskje tvunget ham til å ta noen bevisste valg i forhold til hva han egentlig ville publikum skulle få med seg, og ikke minst hva som skulle til for å oppnå den ønskede effekten. I går fikk vi inntrykk av at Hermansen hadde bestemt seg for å kjøre på det remmer og tøy kunne holde, og satse på at vi i salen helt på egenhånd skulle skjønne hvor grenseløst fett dette var. Det skjedde dessverre ikke.
Hermansen har kraft og energi, han kjenner stoffet til fingerspissene, og av og til fikk vi et glimt av en avslappet sanger som faktisk hadde noe på hjertet (for eksempel i «Mac the knife»). Vi skulle bare så gjerne sett mer til dette!
Hermansen slet med å opprette kontakt med publikum i den vanskelige bankettsalen. Rommet er langt og smalt, uten oppbygde publikumsseter. Det er ikke skikkelig mørkt i salen, og scenen er dårlig opplyst. I tillegg må Hermansen slåss med serveringspersonalet om oppmerksomheten. Vi har sett ham fungere bra i mer intime lokaler, men i denne salen nådde han ikke gjennom. Han kompenserte med å heve røsten, og resultatet endte ofte i et støyende bajaseri som virket lite gjennomtenkt og dessuten særdeles lite ydmykt. For oss virker det som om Alexander Hermansen mister fokus i denne forestillingen. Kanskje en person fra «utsiden», for eksempel en regissør kunne hjulpet til med å sette fingeren på noen av svakhetene?
Hermansen har med seg tre gjestesolister i denne forestillingen, og de fordeles jevnt utover spilleperioden. Senere er det Pernille Heckmann og Hege Saugstad som skal i ilden. I går var det Erik-André Hvidsten. «Jeg må si du synger j... mye bedre enn meg til bare å være to år eldre» påpekte Hermansen selvironisk overfor sin fetter etter at sistnevnte hadde gjort unna «The Lady is a Tramp» et lite stykke ut i annen avdeling. Så var det sagt.
For det kan ikke stikkes under en stol at Erik-Andre Hvidsten var den som sørget for å løfte gårsdagens show opp på et akseptabelt nivå. Det forteller oss at publikumskommunikasjon - kall det gjerne «scenetekke» - ikke utelukkende handler om talent. Det er et håndverk og en teknikk som kan læres. Hvidsten har rutine, erfaring og kunnskap i entertainerfaget, det formelig lyser lang vei. Han vet hvor mye som skal til, kan kunsten å ta ting ned, og griper helt uvilkårlig tak i publikummet sitt. Hvidsten vet hvordan han skal få tilhørerne til å føle at han er der for dem, ikke omvent. Hermansen har et stykke igjen før han kommer dit.
Blant showets utvilsomme lyspunkter befinner de sju musikere seg. Groovet til bassist Dahle og trommis Johansen er som skapt for å nytes. Dette er gutta som ikke har den fjerneste anelse om hva «utight» innebærer. Blåserrekken står som en påle, og som helhet fungerer musikerne helt utmerket.
Forestillingen på City skal spilles noen uker fremover, og Hermansen har muligheten til å gjøre en og annen nødvendig justering før sommeren er over for denne gang. Vi vet han har det, det gjelder bare å få det ut!