Flott form og variasjon

Han kom i fengsel, ble landsforvist og tjente etter hvert til livets brød ved å fremføre leilighetsviser. Han ble tragisk drept i en duell. Hermansen oppdaget Lucidor på en reise til Sverige, og fant senere ut at drapsmannen, A. Chr. Storm, kom til Fredrikstad i 1692 som kommandant. Dermed har Lucidor en link til byen.

Hermansen fikk tidlig tanken om å melodisette noen av Lucidors tekster, da det finnes lite melodistoff bevart. Nå fikk vi høre resultatet.
Hermansen hadde alliert seg med Steffen Isaksen, piano og Frøydis Grorud, saksofon/fløyte. Dertil var Bellmankavalerene invitert, ledet av Leif Bråten. De førstnevnte bidro til at melodiene fikk en harmonisk og rytmisk understrekning som hevet opplevelsen.

Det er vanskeligere å forstå hva de 11 mannssangerne hadde der å gjøre, annet enn å synge Bellman som skrev viser 100 år etter Lucidor. Selv om sangerne viste stor sangglede og kunne alt utenat, så var det for mye urenhet og dårlig presisjon.
Bråten har vært god til å lære dem variert dynamikk, men kan med fordel ta fatt på intonasjonen og felles slutt på frasene.

Som solist med koret virket Hermansens stemme skarp. Han savnet tydeligvis mikrofonens formildende hjelp, for alt ble mye bedre da han sang sine egne melodier gjennom den. Slik sett fremstod han som en habil sanger.
Enda mer habil var han i det verbale da vi fikk høre historien om Lucidor og bakgrunnen for sangene. Hermansen er svært morsom, og det liker vi, inntil det av og til blir for mye, og for privat. Lucidor skulle vel være hovedpersonen?
Melodiene likte jeg. Hermansen har god sans for form og variasjon. «Iris» var original, «O Syndig Man» og «Herre Gud, för dig jag klagar» (Psalmboken nr. 620) fint formet og «Skulle Jag sörja» litt rockete. Her slo musikerne seg løs. Tangomelodien til det Hermansen kalte en «grisete» tekst var artig, men teksten var vanskelig å oppfatte.
Det står fast at Hermansen har en fin melodisk åre.