Klovn og kunstner

En liten innrømmelse først: det er ikke klassisk som ligger mitt hjerte nærmest.
Men dette er «The Aksel Kolstad Show» og da blir man liksom litt nysgjerrig.
For er det noe han kan, bortsett fra å spille piano, så er det å skape blest om seg selv.
Da er det samtidig litt skuffende at bare rundt 90 personer tar turen for å se Kolstads «grand slam opening show», som han har omtalt det.

Se bildegaller her

Med Kolstad vet man i hvert fall at det du får ikke er helt A4, men det er nok flere enn meg som undrer seg litt over hva han egentlig driver med.
Kolstad er med «The Aksel Kolstad Show» langt inne i Victor Borge-tradisjonen, der nettopp både musikk, fortellinger og ablegøyer er sentralt.

Torsdagens offisielle åpning av Concert de Café startet med visning av Kolstads tryn over flygelet på gangbroen sist lørdag.
Og det setter litt standarden for kvelden.

Det er uhøytidelig og lett og man kan bli forledet til å troKolstad ikke tar noe seriøst.
Men musikalsk holder han høyt nivå og overfor til publikum er han flink til å skille mellom gøy og alvor.
Han forteller historier som en slags stand up-er, noe han for så vidt ikke er, og roter seg inn i både bibelhistorie, scenearbeideranekdoter, fallskjermhopping med vage russiske sikkerhetsinstruksjoner.

Det meste fungerer godt og er morsomt der og da, men ikke nødvendigvis når det gjenfortelles.
Og det er jo Kolstads fortjeneste, han er en duracelkanin av en mann som det er vanskelig å følge opp.
Oppe i all showingen, ballerinaoppvisningen hans var utrolig bra, så viser han også at han er en veldig dyktig pianist.
Han tar publikum gjennom sine variasjoner over både George Gershwin og Brahms, Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner via «surrealistiske interpretasjoner» av Edvard Grieg og egne komposisjoner, som gullfiskpreludiene (med egen gullfisk farlig balanserende på en barkrakk).

Showet er i stor grad det samme som han skal kjøre i Carnegie Hall 10. oktober og det blir spennende å høre hva slags reaksjoner han får der.
Publikumsstemningen i Blå Grotte torsdag kveld var i hvert fall tidvis svært bra og Kolstad er absolutt inne på et konsept som han mestrer godt.
Det ligger en slags motsetning mellom musikeren og personen Aksel Kolstad og mellom det seriøse og gjøgleriet.

Han oppsummerer det egentlig best selv, bevisst eller ikke, i fortellingen om klovnen Harlequin og maleriet Mona Lisa.
Akkurat der befinner Kolstad seg, et sted mellom komikk og kunst.
Og det fungerer godt.

Les også: Café de Concert i gang

Les også: Kolstad spilte klassis på gangbroa