Ikke best

Hest er ikke alltid best, i hvert fall ikke i denne tårepersen av Steven Spielberg.

Er det noen som kan lage flotte filmer av pompøse og klisjéfylte fortellinger, så er det Spielberg, men her drar han strikken for langt.
Vi møter familien Narracott i forkant av 1. verdenskrig, hvor faren i familien kjøper en hest til overpris av ren stahet.

Hesten er ikke egnet til gårdsbruk, men sønnen Albert fikser brasene, lærer den opp og gir den navnet Joey.
Da krigen bryter ut selger faren hesten til militæret, mot Alberts vilje.

Og det er nå det tar av. Vi følger hesten på sin krigsreise, der den stadig møter på hesteentusiaster som tar vare på den og sørger for at den kommer sånn noenlunde helskinnet gjennom grusomhetene.
Samtidig har ikke Albert gitt opp håpet om å se den igjen.

Nå skal jeg ikke avsløre for mye av handlingen, men den siste halvtimen er noe av det svakeste jeg har sett Spielberg gjøre.
Samtidig er det nettopp hans udiskutable styrke som regissør, som gjør at dette ikke blir en ren kalkun.

Han er en klassisk filmforteller, som får historien til å fungere, nesten samme hva han griper fatt i og både storslåtte kampscener og naturscener fra de britiske heiene redder dette sånn noenlunde i land.

Og gode skuespillere er det her, med blant andre Emili Watson, men det er hesten Joey som tross alt har hovedrollen, uten at det blir helt Lassie. Heldigvis.