Hypnotisk strengelek

Det største trekkplasteret av dem alle, gitarvirtuosen Biréli Lagrène, kom aldri til Fredrikstad da Django Reinhardt skulle feires (se egen sak).
Men Fredrikstads egne gitarguruer Sven Lundestad, Odd Erik Hansen og Tor Solberg oppsummerte det de fleste nok følte, da de kom ut av St. Croix’ store sal med hakeslepp fredag kveld:

– Vi kom for å høre Biréli Lagrène, men vi går uten å ha savnet ham et sekund.

Les også: Gitarstjerne gikk amok

For dem som faktisk var til stede leverte til de grader varene. Hot Club de Norvége og supersolistene Florin Niculescu (fiolin) og Adrien Moignard (gitar) gnistret på scenen. 135 mennesker var ørevitner til noe til tider helt spesielt.
25 år gamle Moignard viste seg sitt rykte verdig. Han er et rytmisk råskinn av et gitar-fantom, og holdt et tempo som fikk publikum til å holde seg fast i stolene. Med musikalitet og oppfinnsomhet i like stort monn som teknisk briljans, kunne det heller ikke bli kjedelig.

Likevel var det fiolinisten som ble stjernen på gitarfesten. Det var Florin som rørte hjertene, med sine skjelvende intense, men subtile toner. Aggressivt og innsmigrende. Hypnotisk og sjelfullt.
Med eksepsjonelle bue- ferdigheter både fra sigøynertradisjonen og kunstmusikken lirket han klangkombinasjoner ut fra felekroppen som de færreste av oss hadde hørt før. Uvirkelig.

Det verste av alt er hvor lek-ende lett de to fikk det hele til å se ut. Så lekende at de tidvis glemte seg helt bort. Improvisasjonspartier ble til stadig løsere jam, og jammen endte opp som en knivskarp konkurranse i tonekunst, hvor akkorder, rytmer, skalaløp og klangeksperimenter flagret fra gitarhals og gripebrett mellom ertende, gutteaktige smil og latter.

Den ene soloen villere enn den forrige, suverent, overjordisk, helt til Moignard måtte bytte til luftgitar (!) for å kunne overgå Florin. I et øyeblikk av «keiserens nye klær» var det nesten slik at vi trodde han spilte så raskt og så eventyrlig at ørene våre ikke klarte å registrere det.

Også Hot Club-general Jon Larsen imponerte med nydelig spill, da han satte inn det siste giret med mestrene ved sin side.

Og vi fulgte dem så gjerne, alle seks på scenen. Mens de janglet med Django, gjennom frenetisk dansejazz til nocturnale stemninger, fra den ene sorgmuntre akkorden til den neste. Helt frem til den hjertelige, stående applausen.

Konserten ville kanskje ha nådd astronomiske høyder hvis Biréli Lagrène hadde kommet. Men vi kom rimelig høyt opp i atmosfæren likevel.

Les flere kultur-saker her!

Del på Facebook