Går det an å like dette?

Men hva skjedde? Etter halvannen time med toner, lyder og rytmer jeg nesten ikke trodde "var der ute", så jeg to hender like foran meg som trampeklappet ivrig sammen med 28 andre. Og det var fortsatt lørdag.
Så sorry, den det måtte vedkomme, det som innledningsvis så ut til å bli en, heldigvis sjelden, men meget enkel hjemmeseier til Harrybyen, ble nok en gang snudd til nederlag.
Eller triumf, om du vil. For de 14 (eller 15, da) som torde å ta utfordringen med å nullstille ører, mottagerapparat og fantasi, legge vekk alle fordommer om musikk, "eller hva det kan kalles" (Harry, 2007), og lot det stå til.

Sisu også i salen

Det var Rikskonsertene som igjen gjestet Fredrikstad og Speilet lørdag kveld, denne gangen med slagverkstrioen SISU, som i år jubilerer med de 15 første. De bærer med andre ord navnet sitt med rette, ettersom sisu betyr utholdenhet, iherdighet og innsatsvilje.
Og rett skal være rett: det samme krevdes av oss publikummere under lørdagens konsert, også. Ikke minst da gjesteartisten, støymusikeren Lars Myrvoll, med sin Mac, sprakende strømkabler og el-gitar fikk innlede det hele.

Lære?

Hans komposisjon, eller var det ren improvisasjon, bød ørene og fatteevnen på temmelig vanskelige oppgaver. Sprakende, elektrisk støy, tunge drønn og skjærende, metalliske "lydflak" filleristet meg i overkant, og jeg må innrømme at jeg der og da sto i fare for å begå overløperi. "Samtidsmusikk? Takke meg til!" hørte jeg fra den ene skuldra. Før den ulike tvillingen på den andre kom med sitt:
"Men handler det ikke om å lære, da, du? Ved å være villig til å eksponeres for "noe annet? Så sitt stille og lytt!"
"Det går sikkert an…"
Og riktig nok, fra og med andre avdeling og ut, da slagverkerne i SISU sto på scenen og gikk i gang med å virtuost hamre løs, og forsiktig stryke, på klangstaver, kubjeller og oljefat, kom "mistanken" sakte, men beroligende og mer og mer overbevisende til meg: "Det går sikkert an å like, det her! Helt merkelig musikk, da, men.!"
Eller? Handler det om å vende seg til? Kanskje ikke vende seg om, men i hvert fall være noenlunde åpen for det som måtte komme…

Fantasieggende SISUtop

De må ha vært det, åpne altså, også mine publikumsfrender på Speilet på lørdag. For man feiker ikke trampeklapp, vel? Og hva hadde vi sett – og hørt? Vel, mye, og ikke minst en siste halve time der Rolf Wallins komposisjon Fonotop var omdøpt til SISUtop og som med kolber, slanger, piasavakoster, metallplater, stålstenger, tau og gnistsprutende apparatur sendte det nettopp villige publikummet rett inn i fantasiens eget overlegne bilde- og videoarkiv.
Og med det bekreftet samtidsmusikkens høyst særegne og vesentlige kvaliteter. Tror jeg. Jeg bladde i hvert fall gjennom album jeg ikke engang finner når jeg hører på annen musikk. At det kan bli bravorop av sånt, vet jeg. Det ble det lørdag. Og jeg var blant de jublende.