Gapskratt for «nervøse Rigmor fra Oslo»

Rigmor Galtung - «En lattergals betraktninger». Akkompagnatør og «medspiller» Jon Rørmark
Balaklava
80-90 tilhørere (fullt)
Anmeldt av: Jan-Kåre Fjeld

Del på Facebook

Rigmor Galtung holdt i fredag kveld den første av tre forestillinger av showet «En lattergals betraktninger» på Balaklava. Det likte de 80-90 publikummerne godt. Det er ingen grunn til å tro at de neste 160-180 vil mene noe annet.

Men det «begynte ikke så bra», for å si det sånn... Det var nemlig pianist Jon Rørmark som trådte inn på scenen først og hadde følgende å meddele: – Jeg er musikeren til Rigmor, og, ehhh, Rigmor er ikke blant oss.. Hun har en diagnose, og... Ja. Men - vi skal ikke la sorgen skyggee for gleden! sa han, forsynte seg av passende kledebon fra stumtjeneren, og utbasunerte: The show Must go on! Let me tell me ‘bout a girl I know!

Men «det rettet seg fort» i det hovedpersonen, med et utilslørt selvironisk blikk på sin bipolare lidelse, kom rullende inn på med blinkende lys med passende farve på hodet, og med det fikk satt den lett oppsnasige akkompagnatøren på sin rette plass: pianokrakken.

Og derfra og inn var det aller meste sikre vinnere. Enten det var med sedvanlig treffsikre parodier av en og annen celebritet, enda mer herlig (selv)ironi rundt egen kroppsbygning (og andres, for den saks skyld) eller som selvopptatt «tante» i barnehagen.

Et av de nummerne hun skåret aller mest på hos det meget entusiastiske publikummet, var likevel nummeret der hun ga svaret på det «nordmenn flest» lurer på: hvordan er det å være «kåna» til Bjørn Eidsvåg?? – MÅ han lage en sang av alle krisene våre, da?? sukket samme «kåna» oppgitt før hun foredro et aldri så lite potpourri av de velkjente bekjennelser – men med en egen vri...

Rigmor Galtung er altså for tiden i god form, bedre enn den gangen hun trodde hun skulle på fest og først ante ugler i mosen da hun ble fastspent på en liten vogn med hjul styrt av to menn med hvite frakker, og i tiden som fulgte presenterte seg som «Jeg er Rigmor, nervøs, fra Oslo..!».

Ok, en og annen blødme må du tåle, men Rigmor Galtung får til og med disse til å virke nesten sjarmerende og poengterte i sammenhengen. Og det lukter slett ikke svidd av dagsaktuelle lyskespark, heller. Det nærmeste er vel den «clairvoyage», alternative Lisbet Hansen á la Veronica Stjernesmell som arrangerer uspesifiserte astralreiser og kommuniserer med - nei , ikke engler! - elektriske apparater!

Jo, dette er morsomt. Med en velbalansert blanding av mitraljøseaktig verbalonani og, i hvertfall uttrykksmessig, relativt nedtonet sang, og faktisk en smule alvor (var det ikke det, da..?) blant alt det oppstemt humoristiske, er «En lattergals bekjennelser» rett og slett å anbefale. Nevnte Rørmark er også god som «medspiller» - særlig som «dophue». Så - er det sant at det er helse i en god latter, er dette noe å få med seg - samme hva du måtte lide av...