Friskt og modig av Fredrikstadungane

Handlingen foregår i Østerrike under andre verdenskrig. Vi møter Maria som skal bli nonne i et kloster men som ikke helt finner seg til rette. Nonnene spilles av de eldste i barne- og ungdomsteatret med Iselin Walle som Abbedissen. Hun leverer sterke soloprestasjoner flere ganger under forestillingen til stor applaus fra publikum.

Iselin Walle sto alene på scenen og sang solo på Abbedissens sang «Climb Ev’ry Mountain» i norsk versjon.

Maria får så jobb hos Kaptein Georg Von Trapp som guvernante for hans sju barn og går raskt i gang med arbeidet. Kapteinen vil ha streng disiplin på barna mens Maria lærer dem å synge slik at deres forknytte far ikke kan nekte dem det lenger. Maria minner om hans avdøde kone som mens hun levde skapte liv i hjemmet med sang og musikk. De forelsker seg i hverandre og ikke helt uten komplikasjoner, rivalisering og humor dropper Maria klosterlivet og blir barnas nye mor i stedet.

Anne Therese Rød spilte en frisk og ikke så rent lite autoritær fylkesfører Zeller. Her holder hun kontroll på sekretær Max Detweiler som stedig er å finne i huset til kapteinen og barna.

De sju barna spilles av de yngste i teatret og har alle hver sin personlighet og utstråling som én etter én sjarmerer publikum.
Kjente låter som «My favourite things», «Edelweiss» og ikke minst «Do Re Mi» synges i norske versjoner og fungerer i grunnen godt til både barna og de voksne skuespillerne.

Nonneklosteret blir undersøkt av tyskerne når deler av familien von trapp er savnet.

I tillegg til den enkle solskinnshistorien i den velkjente musikalen er det ikke til å stikke under en stol at stykket også innehar en dypere og mer alvorlig side.
Nazi Tyskland tar over Østerrike og kapteinen står hele tiden ovenfor press fra en mildt sagt hissig fylkesfører Zeller (Anne Therese Rød) om å kjempe på deres side i krigen. Han nekter og det får følger for familien.
Med hitlerhilsen og svære hakekorsbannere på scenen blir det krigshistoriske aspektet ved denne forestillingen tydelig understreket, og bidrar samtidig til at stykket retter seg mot litt eldre barn og voksne.

Det er modig av et barneteater å sette det «Sound of Music» uten videre tilpasning mot barn som publikumsgruppe. Det er også spennende at de utfordrer «barneteatergenren» og satser på voksne skuespillere. Likevel tror jeg de meget flinke barna fint kunne mestret alle rollene selv uten voksen «drahjelp». De voksne bidrar dessverre i stedet til å gi stykket en ujevn kvalitet heller enn å heve den.