Fredrikstads mest ukjente museum?

Etter å ha krøpet inn i Fredrikstads antagelig mest ukjente museum, Hvalfangstmuseet, blir man møtt av to menn i blå kjeledress.
Odd Berntsen og Victor Short fra Moss har henholdsvis fire og åtte år "på isen" som de selv sier det, men nå er de pensjonert og tar vakter i museet fra tid til annen.

Oppsving med gråvær

– Besøkstallet avhenger nok litt av været, usikkert vær er ofte bra. Dessuten er det oppsving i besøket om det skjer noe her i Gamlebyen. I turistsesongen opplever vi at turister fra hele verden tar en tur innom, forteller Short av erfaring.
Etter litt leting i boken ved inngangen til museet, kan han fortelle at helgen for to uker siden var det 39 besøkende. I løpet av en sesong er anslagsvis 2000 mennesker innom det lille, hyggelige museet.

Mimring, prat og en kaffetår

Kåre Martinsen, med hele 40 år "på isen", styrer skuta i Østfold Hvalfangerklubb, som han også var initiativtager til. Klubben består av over 200 mennesker i alderen 50+, som ble startet samtidig med museet for 12 år siden, fordi mange i distriktet bidro i sin tid i hvalfangstindustrien.
Martinsen pleier å komme innom museet for mimring, prat og en kopp kaffe.
– Vi skal ikke leve av dette, for inngangsprisen gjør at det akkurat går rundt (ti kroner for voksne), men vi liker å dele dette med ungdommen, og vi er glad for at noen av dem tar turen innom.
– Det har vært åtte-ni unge allerede i dag, skyter Berntsen inn.
– Vi er en utdøende art, så vi lurer jo på hvem som er interesserte nok til å ta over, sier Martinsen undrende.
– Finnes det noen typiske mennesker som besøker museet?
Martinsen, Short og Berntsen blir stille og tenker.
– Nei, egentlig ikke. Ofte har de en familiær tilknytning til hvalfangst, og lurer på om vi har noen felles kjente. Mange blir glad for at vi har bilder av skipene som deres bekjente har vært på, forklarer Berntsen.

Hvalpenis på veggen

Selve museet er ikke større enn en garasje, men plassen er godt utnyttet; veggene er dekket av bilder fra gulv til tak, redskaper brukt til hvalfangst er spredt rundt i rommet, og helt innerst i det lille museet finner vi et riktig skattekammer, skal vi tro Martinsen.
Her finner man både hvalfoster og hvalpenis. Likevel virker det som om erfaringen og historiene til de tre er et skattekammer i seg selv.
Samtidig kan de skilte med et enormt arkiv av bilder, samlet sammen av medlemmene. Martinsen kan ikke få fullrost engasjementet i Østfold hvalfangerklubb;
– Dette er ikke noe enmannsshow, her bidrar alle, sier Martinsen og sikter til den frivillige driften klubben står bak.
Både unge og voksne tråkket over dørstokken til museet søndag ettermiddag; Berntsen har fortalt historier til nysgjerrige, og Short har funnet frem VHS-kassetten.
De gode historiene kommer som perler på en snor. Martinsen forteller at han er glad han kan vise frem interessen og arbeidsplassen sin til andre, det er en drøm. Han er også helt klar på lidenskapen de tre har til hvalfangsten.
– Spør oss om vi ville reist tilbake. Når som helst, uten tvil, forteller den spreke pensjonisten til bekreftende nikk fra Berntsen og Short.