Detaljrikt og sterkt fra dødsleirene

Aller først må jeg gjøre det klart at denne anmeldelsen bygger på en amputert utgave av filmen. Grunnen er at jeg mistet mer enn en halv time, fordi de siste (to, tror jeg) filmrullene var tredd feil (og det hadde tatt for lang tid å tre dem om).
Det jeg så var både sterkt og viktig, men så vidt jeg har forstått av omtalen på filmweb var det blant annet det som skjedde 14-årige Gyuri Koves da han kom tilbake til Budapest fra leirene som er noe av det overraskende og som har bidratt til tittelen på filmen – og boken den bygger på – den ungarske nobelprisvinneren Imre Kertész' selvbiografi "Uten skjebne". Den kom på norsk i 2002.
For det som skjer Guyri da han kommer til Budapest etter oppholdet i dødsleirene er at folk behandler ham uten interesse.
Hans venner og naboer oppfordrer ham til å la fortiden ligge mens en intellektuell gjentatte ganger refererer til leirene som "Helvetets" nederste sirkel. Gyuri finner verken trøst eller mening i klisjeene. Han mangler både tro og bånd til sin jødiske opprinellse. Men etter som han blir stadig mer plaget av det meningsløse i sine opplevelser gir han humane motiver til sine plageånders inhumane opptreden. Det hjelper ham i hans sviktende virkelighetsforståelse.
Det er jo laget filmer fra konsentrasjonsleirene tidligere – fra leire med gassovner – der de "arbeidsudyktige" skilles ut og blir sendt direkte til gasskamrene mens de andre "får lov til" å arbeide hardt og leve – om under særs kummerlige forhold. Vi har sett brutale og umenneskelige kommandanter, ikke alltid SS-offiserer, i denne filmen var det blant annet en kriminell – det har også vært jøder som har vært kommandert til å ta kommandoen. Men både denne og tidlige filmer viser også hvordan noen av dem som deler skjebne hjelper hverandre. "Uten skjebne fokuserer mye på detaljer".
Filmen starter med at Gyuris far blir kommandert til arbeidsleir og avskjed med familien. Unge Gyuri blir også sendt til arbeidsleir før han og alle med "gul stjerne" en dag blir kommandert ut av bussen og sendt sammen med mange andre jøder først til Auschwitz, så til Buchenwald og til sist til Zeitz.
Den sistnevnte ser Gyuri som "en liten, fattigslig avsides liksom provinsiell konsentrasjonsleir". En typisk uttalelse for den unge gutten. Han holder hele tiden på sin stoiske ro – noe skuespiller Marcell Nagy får fint frem. Han er trassig og har tro på at: "Det er ingenting som er for utrolig til å tåle".
Jeg synes det for tiden er en trang til å lage litt for lange filmer. Etter en time og førti minutter, som jeg så, burde nok Gyuri allerede vært hjemme i Budapest ettersom det som skjedde der var viktig for filmens helhet.
Filmen er flott fotografert og regn og søle er med på å understreke de ufyselige forholdene i leirene.