Hormonkokende sinne

Med sin sjette dokumentarfilm følger regissør Margreth Olin (34) opp suksessen fra den selvbiografiske produksjonen i 2002, «Kroppen min». Nå gjør hun et dypdykk i pubertetens hormonbasseng.
Filmen følger elever ved 10. trinnet på Hauketo Ungdomsskole, Oslo, de siste månedene før eksamen. Vi møter personer som lever i en brytningstid på mange måter. Den smertefulle overgangen fra barn til voksen er ekstra vrien i et globalisert Norge. Grunnskolen er blitt til et slags FN. I klasserommet er ulike kulturer og religioner nærværende, ulike væremåter møtes daglig. I det turbulente fellesskapet skal hver ungdomsskoleelev bygge sin plattform for det videre liv.
Olin gir oss en dokumentar i ordets rette forstand. Filmskaperne beveger seg midt blant ungdommene og registrerer, uten å forklare eller ta stilling til det som skjer.
Tenåringenes sinne og innestengte energi kommer heftig til uttrykk. Til de grader at en gutt, Mikal, gir en lærer et slag i ansiktet. Etter hvert viser det seg at den hettetildekkede gutten har mye godt i seg. Han kamuflerer det med tøys.
Sånt kan låte litt Hollywood, men her utformes dramaturgien av det virkelig livet. Filmtittelen er ironisk ment. Olin siterer Jens Bjørneboe: Hvem lærer de unge råskapen av?
Lærerne blir nøkternt skildret. Jeg misunner dem ikke jobben!
Teknisk bygger «Ungdommens råskap» på Lars von Triers mye omtalte dogmer. Ikke noe filmatisk «juks». Skal jeg være ærlig, begynner jeg å gå litt lei av håndholdt kamera, iallfall når fotografen synes å få spastiske anfall. Uttrykket blir vel ikke mer autentisk om bildet er uskarpt? Klippingen kan likeså fortone seg «hakkede».
Imidlertid er filmens språk konsekvent. Jeg skal ikke pirke. «Ungdommens råskap» forteller oss såkalt modne menn mye om «det gåtefulle folket» som vi selv en gang tilhørte, men som vi ofte prøver å fortrenge.