Fabelaktig som Maggie Thatcher

Det er minst én god grunn til at du bør se «Jernkvinnen»: Meryl Streep. Den amerikanske skuespilleren gjør kanskje sitt livs rolletolkning som Margaret Thatcher.

Meryl Streep har vunnet Oscar to ganger tidligere. Nå er hun nominert igjen, og det vil forbause meg om hun ikke henter hjem et nytt trofé.
Ikke bare er hun fascinerende lik den britiske statsministeren, hun snakker, agerer og beveger seg også som henne.

Spesielt er Streep «outstanding», som britene ville ha sagt, som den gamle, demente Maggie som fører lange samtaler med sin døde ektemann og tenker tilbake på sitt liv, i og utenfor offentlighetens søkelys.

Nettopp disse passasjene er filmens beste. Rørende og til en viss grad forklarende på samme tid.
«Jernkvinnen» er en god film, men ikke et mesterverk. Til det er den for springende. Den ustanselige vekslingen i tid mellom alderdommens vemod og sløvhet og hovedpersonens politiske karrière, er selvsagt et bevisst fortellergrep fra regissør Phyllida Lloud. Stort sett fungerer det bra, men av og til blir det vel krampaktig, og vel fragmentarisk.

«Jernkvinnen» er ingen politisk film selv om den handler om en politisk kvinne i ordets rette forstand. Den er mer et portrett av en ualminnelig sta dame som mot alle odds kjempet seg til topps i det mannsdominerte konservative partiet i Storbritannia, en bragd ingen kvinne har klart verken før eller siden.

Vi møter henne under skiftende omstendigheter og på ulike stadier i livet. Ikke et sekund forledes vi til å tro at hun tar lettvint på det hun oppfattet som sitt kall gjennom hele sitt voksne liv, å bedrive lederskap i den hensikt å skape en bedre verden.

Filmen er blitt kritisert for å tegne et for positivt bilde av kvinnen som styrte Storbritannia med jernhånd fra 1979–1990.
Jeg er bare delvis enig. Hun fremstilles definitivt ikke som et politisk monster, som enkelte mener hun var, men etter å ha sett filmen kan ingen være i tvil om at Maggie Thatcher var en egenrådig, kompromissløs og maktsyk kvinne som gjerne gikk over lik for å få viljen sin.
Men filmen skal ha kreditt for også å dvele ved andre mer sympatiske sider ved henne, som har kommet lite frem før.
For tro det eller ei, damen hadde faktisk empatiske evner.