De spøker på St.Croix

Fredrikstad barne- og ungdomsteater (FBUT) la i fjor ut på ny ferd i teateruniverset. Da i en nyutviklet tre-trinns rakett. "Sang og dans" var første trinn som skulle forløses, i år er turen kommet til den enda vanskeligere "Rolletolkningen". Og landingen og nybrottsarbeidet skulle ikke foregå i enkleste lende.

Fjellstøe i sine roller

Nei, med nyskrevet historie, ført i pennen av fantasifulle Hilde Hagerup, selv "gammel" FBUT-skuespiller, skulle de 50 unge finne frem i nytt landskap, møte et nytt persongalleri og danne seg egne rolleidentiteter uten referanser fra tidligere eventyr eller teateropplevelser.
Med "Det spøker på St. Croix" viste gruppa Hubba, som vi fikk gleden av å overvære premièren til i går, at ungene og ungdommene både hadde landet fjellstøtt og funnet frem til krysset på kartet. Det er vi overbevist om er tilfelle også med Bubba-gruppa.

Fantasi og virkelighet

I "Det spøker på St. Croix" fører Hagerup publikum inn i en historie der fantasi og virkelighet blandes. Vi møter Kalle på hans 13-års dag. Det ser ikke ut til å bli rare festen for gutten og de fattige dukketeaterforeldrene hans. Det eneste lille ekstra de kan unne sønnen er en ekstra ert (!!) til middagsmat!
Da er det at teatermannen Toralv kommer på uventet besøk. Et besøk som ender med at Kalle høyst ufrivillig blir utnevnt til spøkelsesjeger i kostymelageret på loftet, slik at ungene på St. Croix kan få øvet seg ferdig til premièren på "The sound of music" uten å frykte det skumle storspøkelset og de fire småspøkelsene. Men da må også lydmannen (som har umiskjennelige likhetstrekk med byens mest kjente ditto!) bli satt fri fra spøkelsets fangenskap...

Forbilledlig

Det er ikke et enkelt stykke, dette. (Selv om selve spøkelsesjakten avsluttes i enkleste laget...) At fantasi og virkelighet blandes, er én ting. Innimellom er det også vanskelig å oppfatte sceneskiftene og bakgrunnen for disse, særlig ettersom scenografien er bortimot helt statisk. (Hvorfor var veggene kappet som de var, forresten?) Og her trengs en viss porsjon konsentrasjon om en skal forstå hvordan ting sånn cirka henger sammen.
Men mye humor er det, og sangen og dansen er forbilledlig! Skuespillerne overbeviser stort. Med intens øyekontakt med publikum gjør de sitt til at fokus holdes. I hvert fall hos de fleste barn fra skolealder av, vil vi tippe.

Skummelt!

Og skummelt? Jada! Innimellom buldrer det til ganske dramatisk, skummel musikk bygger opp stemningen sammen med up-light'en og spøkelset UHUUUU'er rimelig skremmende. Selv om det er litt forvirrende at tordenskrall og spøkelsets buldring den ene gangen skal fungere som lydkulisse kun for publikum og den andre gangen utløse neste aksjon hos skuespillerne. Selve slutten kunne også gjerne hatt mer dramatikk over seg.
Festlig er det at manusforfatter gir lattermilde referanser til regissør- og foreldrerollen, to funksjoner som er alfa og omega for teatergrupper av dette slaget. Hubba-gruppens regissørrolle blir forresten flott fylt av Linn Cecilie Johansen. Et nytt talent på gang!

Retrospektivt

Hilde Hagerups grep med å flette inn figurer og sanger fra tidligere oppsetninger, er en god og morsom idé til et jubileumsstykke. Vi får møte Pippi Langstrømpe, Ole Brumm, Oliver, Dorothy fra Trollmannen fra OZ, Kasper, Jesper og Jonathan, Robin Hood og Pinocchio. Artige gjensyn, der de klager sin nød over å være glemt... Nå blir de husket igjen, selv om det kanskje var noen andre vi også ville blitt minnet på.
Og Kalle vil huske sin 13-årsdag. For det var litt av en bursdagsgave han fikk, likevel.
Men var det drøm eller virkelighet? Hilde Hagerup har en fiffig liten avslutning på lur...
PS! Visste du forresten at det faktisk spøker på St. Croix? I tredje etasje er den gamle vaktmesteren blitt sett og hørt gjentatte ganger. Virksomhetsleder Heidi Kulsli kom med følgende innrømmelse etter gårsdagens premiere:
– Jeg tør ikke være her alene, jeg...!