Varierende stemningsrapporter

Bjarte Breiteig skriver stemninger. Det preger hans debut Fantomsmerter fra 1998, og det samme slår leseren i møte med årets Folk har begynt å banke på som er Breiteigs tredje novellesamling.
Men det har gått hele seks år siden Surrogater, og den nye boken skiller seg tydelig fra de to foregående. Motivene i novellene er mer hverdagslige og språket er ikke like rent og kjølig. Dette er ikke nødvendigvis en kvalitativ svekkelse, det kan i stedet forstås som et utviklingstrekk. Spørsmålet er om den fabelaktige intensiteten fra debutsamlingen opprettholdes.
Alle novellene begynner med at leseren føres rett inn i en situasjon, og da helst et problem. I Fremover, den første teksten, møter vi hovedpersonen i det han skal ta nattoget til et sykehus hvor han skal behandles for en alvorlig sykdom. Han møter på toget en mann som han har gått på skole med, men som han ikke husker. Dette ubehagelige møtet, konen som er bekymret for behandlingen av sykdommen, natten toget farer igjennom og sykdommens sinnsstemning gjør novellen til et sterkt og tilstedeværende bilde.
Tekstene kommuniserer på en annen måte enn i de tidligere bøkene. Noe av den mytiske, eller mystiske, dimensjonen har forsvunnet, samtidig som det religiøse fortsatt er til stede.
Den siste novellen behandler den inderlige religiøsiteten med tyngde. I novellens siste avsnitt, bak sceneteppet på et vekkelsesmøte, betrakter den kvinnelige jeg-personen forstyrret sin kjæreste mens han ber sin første bønn som nyfrelst: "Så foreslo han at vi skulle be sammen. Vi foldet hendene, men mens Mung og Kristian lukket øynene, ble jeg sittende med dem åpne. Mungs strupehode skar opp og ned i halsen hans og liksom vippet ordene ut av munnen. Det var ikke lenger ord til å fortape seg i, bare taler jeg hadde hørt i utallige bønner før. Men på Kristian virket det annerledes. Han tok imot dem med hodet svakt foroverbøyd og hendene hardt foldet i fanget. Ansiktet hans var så magert, og kranieringene lå som små grotteåpninger rundt de innsunkne øynene. Jeg ønsket at han skulle se på meg. Se på meg, vær så snill, se på meg, ba jeg og la merke til at leppene hans så vidt hadde begynt å bevege seg i takt med Mungs ord."
Denne scenen har all den vekt man kan håpe på i en slik tekst. Men dessverre så varierer kvaliteten fra novelle til novelle. Og den klart svakeste er Jørgen. Hovedpersonen skal i begravelse til en tidligere skolekamerat på hjemstedet, men ender opp med å dra på stranden med to 17 år gamle jenter. Det er vanskelig å gjenkjenne tilsvarende styrke i denne novellen som i den ovenfor siterte. Det seksuelle og sosiale spillet, og hovedpersonens begrensede selvinnsikt, er lite tilfredsstillende og lite utfordrende.
Men Breiteig er en sterk novellist. Novellene oppleves på det beste som både forstyrrende og oppsiktsvekkende. Likevel når ikke Folk har begynt å banke på forfatterens tidligere høyder.