Sprudlende Allende

Den superproduktive forfatteren Isabel Allende er igjen ute på markedet med en bok preget av stor fortellerglede.
Denne gangen dreier det seg om en fortsettelse på Paulasom kom ut i 1995, og hadde fokus på datterens død.
Summen av dagene er skrevet som en henvendelse til den døde datteren, som åndelig sett fortsatt er sterkt nærværende i morens liv.
Boken blir også karakterisert som en ny, selvbiografisk bok fra Isabel Allende, men for meg som leser virker det mer som hun bruker personer og hendelser i sitt liv som utgangspunkt for å fortelle historier.
Allende skriver mer skjønnlitterært enn dokumentarisk. Til dels også ganske utleverende og privat i forhold til familiemedlemmer og nære venner.
Forfatteren gjør det klart at hun ikke kan fortelle om alle, fordi de ikke har villet være med i boken.
Men Allende har mer enn nok å krydre med. Nå handler det ikke lenger om Sør-Amerika, men livet i USA, hvor hun bor i San Fransisco sammen med sin andre mann Willie, slekt og venner.
Det skjer mye i Nord-Amerika også. Ikke minst lar Allende leseren forstå at hun selv er en energisk, og til tider for dominerende, dame i sine omgivelser, som blant annet ikke unnlater å opptre som Kirsten Giftekniv overfor sønnen.
I Allendes verden er nærhet til familie og venner enormt viktig. Alle går til terapi for å løse opp knuter i personlige relasjoner. Ritualer har en viktig funksjon, og bruk av narkotiske stoffer synes helt legitimt – når det skjer kontrollert og målrettet.
Selv om tittelen Summen av dagene kan tyde på en oppsummering, så varsler Allende at det kan komme mer fra hennes brokete liv.
Det er helt ok. Den superproduktive forfatteren skriver lett og fengende, men er ingen tungvekter.