Hjernen er alene

Mircea Cartarescu er foreløpig lite kjent her i landet, men etter lanseringen av Orbitor – Venstre vinge under Norsk Litteraturfestival, fikk han betydelig oppmerksomhet, ikke minst fordi det ble antydet at tekstene hans er av Nobelprisformat.
Cartarescu er født i Bucuresti, Romania i 1956, og han har tidligere gitt ut romaner, dikt, artikler og noveller.
En av bokens hovedpersoner er Maria, fortellerens mor, som fungerer som en ledestjerne gjennom teksten. Rammen er fortellerens oppvekst i det kommunistiske Bucuresti, men boken er langt mer enn en oppvekstroman.
Her etableres for eksempel fortellinger med utgangspunkt i en tatovering på en hodeskalle, vi følger nervetråder og kroppens indre liv, og her er betraktninger om fortiden og menneskets eksistensbetingelser.
Midt oppe i alt følger vi den unge Mirceas ferd ut i verden, vekselvis ydmyk og selvhøytidelig, men bestandig formidlet med den eldre fortellerstemmens ømme nostalgi.
Romanen nekter å oppfylle vanlige forventninger om realisme og intrige, samtidig som den protesterer mot å skulle innordne seg tradisjonelle krav til dramaturgi.
Innimellom mister teksten sin episke utvikling, og fortelleren begraver seg i detaljerte skildringer av insekter, murvegger eller gatebelysning, for så i neste øyeblikk å fortsette historien i det som opprinnelig fremsto som beskrivelser i en annen fortelling. På den måten blir Orbitor – Venstre vinge en labyrint av ulike fortellinger, og der tekstens nivåer filtrer seg inn i hverandre og stadig skaper nye rom.
Når jeg lar meg begeistre, skyldes det ikke bare de fantastiske fortellingene og det oppfinnsomme språket. Jeg tror det har å gjøre med Cartarescus kloke og originale måte å illustrere menneskets dobbelthet, der vi på den ene siden føler oss som verdens hersker, samtidig som vi alle bærer med oss vissheten om at vi kun er et ubetydelig støvfnugg i den store sammenhengen. Han forstyrrer vårt geosentriske verdensbilde og tvinger oss til å se oss selv og våre verdier fra andre ståsteder.
Oversetteren Steinar Lone bor i Fredrikstad og må ha gjort en formidabel oversetterjobb. Teksten er full av intrikate krumspring, og mange av setningene har en kompleks struktur som umulig kan ha vært enkel å overføre til et så glitrende og utvungent norsk.
Samtidig med at Orbitor – Venstre vinge utgis av Bokvennen, er artikkelsamlingen Europa er formet som hjernen min nettopp kommet ut på forlaget Gasspedal. Her diskuterer Cartarescu blant annet fremmedfølelse og nasjonalisme, og som en rød tråd i tekstsamlingen ligger ideen om Europa, om opplysningen, fremskrittet og selvkritikken som kjennetegner europeisk mentalitet.