Gnostiske evangelier

Uansett hva man måtte mene om Jesus Kristus, om man betrakter ham som Guds sønn, eller om man anser ham som et "vanlig" menneske uten guddommelige egenskaper, vil historiene om hans liv, om disiplene hans og om tiden han levde i, aldri slutte å fascinere.
De to bøkene som vi skal se nærmere på her, er på hver sin måte unike dokumenter som definitivt rokker ved det vanlige synet vi har på Jesus Kristus.
Å avfeie dem med at de er blasfemiske eller uortodokse er ikke uriktig, men dersom det fører til at man ikke ønsker å lese dem, fratar man seg selv muligheten til å få et dypere innblikk i og bredere forståelse av den første kristne tiden, der kristendommen fremsto som én blant flere konkurrerende religioner.
Judasevangeliet ble antagelig skrevet ned på midten av det andre århundre, og utrolig nok er Judasevangeliet så vidt vi vet nevnt kun en gang etter sin tilblivelse, og det var av kirkefader St Irinaeus fra Lyon i år 180 e. Kr. Følelsen av andektighet lar seg ikke skjule når vi da nesten to tusen år senere får muligheten til å lese det som er igjen av det ille tilredte dokumentet.
Judasevangeliet er på mange måter svært forskjellig fra de anerkjente evangeliene slik vi kjenner dem fra Det Nye Testamentet. I Judasevangeliet blir det understreket at Jesus ofte lo til disiplene sine, men den største forskjellen er måten Judas blir fremstilt på. Her møter vi ingen løgnaktig bedrager som selger sin herre og mester for en neve sølvpenger, men snarere en åndelig utviklet mann som er det eneste som er blitt funnet verdig til å påta seg det største offer, nemlig å følge Jesus' ønske om tilsynelatende å svikte ham i Getsemane Hage.
Dessverre mangler deler av teksten, men det som er igjen av evangeliet er uhyre interessant – og overraskende – lesning, men lett tilgjengelig er det ikke.
Som med Baigents nylig utkomne Jesusdokumentene, fremgår det tydelig av utgivernes artikler at deres egen vei til originalskriftene er å sammenlikne med en actionthriller, der tyver, lurendreiere og andre med ulike økonomiske eller ideologiske interesser forsøker å ødelegge eller skjule dokumentene fra allmennheten. Dette er definitivt med på å gjøre boken mer tilgjengelig for allmennheten.
"For gnostikerne er det uvitenheten og ikke synden som er det grunnleggende problemet i menneskelivet" blir vi minnet om av utgiverne. Sentralt i den gnostiske virkelighetsoppfatningen står forestillingen om at verden er delt i to, i lyset og mørket, det gode og det onde.
Gnostiske retninger har til alle tider blitt sett på med mistenksomhet og skepsis fra den etablerte kirkeordenen, for gnostikerne avviser at man må veien om prestene og kirkeinstitusjonene for å oppnå kontakt med det guddommelige, og nettopp fordi gnostikerne stiller spørsmål ved kirkens makt, har den katolske kirken ønsket å skjule og utrydde den type fritenkeri.
I De gnostiske evangeliene utfordrer Elaine Pagels flere av kirkens dogmer, slik som oppstandelsen, treenigheten og jomfrufødselen. Pagels er professor i religion ved Princeton og tar utgangspunkt i Nag Hammadi-funnet, der til da ukjente skrifter ble funnet av en fattig gjeter på 1940-tallet.
Skriftene stammet fra de første hundreårene etter Jesu tid, og det er grunn til å regne med at disse tekstene ble ekskludert fra den pavelige kommisjonen som skulle bestemme hvilke evangelier som skulle bli med i Bibelen.
I Pagels' uhyre interessante bok stifter vi nærmere bekjentskap med blant annet Tomasevangeliet, Sannhetens evangelium og Filipevangeliet. De gnostiske evangelier er utfordrende både filosofisk og religiøst, likevel forklarer boken på begripelig vis hvorfor det ble så viktig for kirken å fordrive gnostiske elementer fra sin lære og sine tilhengere.
Begge bøkene er forsynt med svært informative innledninger og forord, der tekstene kommenteres, og der fagpersoner setter utgivernes perspektiver i et kritisk lys. Dermed understrekes den pågående diskusjonen om hvordan tekstene skal fortolkes, både fordi tekstene rokker ved grunnleggende forestillinger vi har om Guds sønn, og fordi tekstene på eksemplarisk vis illustrerer oversettelsens dilemma: Avhengig av hvilke ord vi velger, vil inntrykket av teksten enten støtte opp under eller problematisere et bestemt syn. I Judasevangeliet bruker for eksempel utgiverne konsekvent begrepet ånd når de refererer Jesus' ord til Judas. I forordet til den norske utgaven korrigerer imidlertid Einar Thomasen dette begrepet, og hevder at det i større grad dreier seg om en demon, en som riktignok står over de andre disiplene, men som "ikke vil nå frem til den hinsidige, åndelige verden".
Det er grunn til å gratulere Forlaget Lille Måne med deres satsing på smale bøker, der kriteriene til utgivelser ser ut til å handle mer om idealisme enn om snarlig økonomisk vinning. Men ikke for det, kanskje gnostiske evangelier har en større leserskare enn man skulle tro?