En mørkefyrstes bekjennelser

Ozzy Osbourne har hatt en mildt sagt fargerik og broket karrière og med «I Am Ozzy» forteller han for første gang historien sin selv, i bokform.

At den ikke har fått navnet «Diary Of A Madman», etter hans 1982-plate er kanskje tilfeldig, men er litt av en historie som fortelles her.

Mest interessant er bokens første del, som tar for seg oppveksten i Aston, en av de fattigste bydelene i Birmingham, hvor vi virkelig får innblikk i og en større forståelse for både ektheten i Black Sabbaths musikk og hvorfor Ozzy tok til seg av alle goder (?) berømmelse og penger brakte med seg.

Selv om det er Ozzy selv som forteller, så er ikke dette nødvendigvis «den sanne» historien om hans liv.

Til det er hans minne etter snart 40 år med dop og alkohol for sløvet til at alle detaljer kommer med.

På den annen side har han, som alltid, ett morsomt og ironisk blikk på livet, der tragedier og triumfer går hånd i hånd.

Det som svekker boken i mine øyne, er at det er viet for lite plass til tanker rundt musikk og tekster i solokarrièren og store turneer som ikke er nevnt (som 1986-turneen med Metallica som forband).

Dessuten svekkes den av en forholdsvis svak oversettelse, med mange skrivefeil som burde vært luket bort.

Men det er morsom lesning, og en klassisk historie om fattiggutten som når toppen, går i kjelleren igjen og til slutt blir mer kjent enn noen gang gjennom tv-serien «The Osbournes». Her er førsteplasser på platelistene, siktelse for drapsforsøk på sin kone, hodebiting av duer og flaggermuser og alskens fyllerør innimellom der.

Ikke din gjennomsnittshistorie med andre ord, men han er like fullt et unikum i musikkhistorien, som hadde fortjent en enda bedre bok.