Ektefølt oppvekstskildring

Lektoren og billedkunstneren Odd Sivertsen har gjort som mange før ham: tatt tak i egen barndom og smidd litteratur av den.
Sivertsen er født i 1947 og er følgelig en moden debutant. Uten å påstå at hovedpersonen Hans er unge Odd i ett og alt, kjennes det i det nære forholdet forfatteren har til stoffet at dette er levd og sanset, taklet og erkjent.
Han vokser opp i en typisk læstadianerbygd i en stor, nordnorsk fjord. Synd og skam og Herrens straffedom er helt håndgripelige størrelser i predikantens munn, tunge å forholde seg til for en unggutt på kapellbenken.
Bygdedyret lever i beste velgående her også, det er forskjell på folk, og den samiske herkomsten som Hans etter hvert blir klar over, er også vond å forholde seg til. Men enda verre er det vel at bror til Hans er syk på sinnet og med tvang må sendes hjemmefra.
Og hjemme? Karrig og trangt, men Hans er tross alt velsignet med en stødig og snill mor og en far som uredd karrer seg frem på land og sjø, i en storslagen natur og fattigdommen til tross:
– Ingen lokt e så go som tjærelokta når den blannes med tarelokt og hav, sier faren. – Som røkelse svirre rundt i katedralan, e tjærelokta før feskarn der han smørre sin båt!
Odd Sivertsen henter selv sin språklige "røkelse" fra sitt rike dialekttilfang, og har tydelig smidd råjernet grundig før han sendte det fra seg. Her tar forfatteren ansvar for hvert ord han setter på papiret.
Med havet i hånden er en forholdsvis kort fortelling som likevel rommer mye. Unge Hans tenker, sanser og strekker seg – biter tennene sammen og går ut i resten av verden med både ballast og åpent sinn.
Odd Sivertsen leverer en skildring det står respekt av. Han bør absolutt gi seg i kast med bok nummer to.