Det lille formatets mester

Laila Stien, født 1946 i Nordland, er til nå vært en ulest forfatter for undertegnede. Skam på meg! Hun er blitt betegnet som en novellenes mester, og lever opp til det ryet med denne samlingen.
Bokens seks fortellinger dekker om lag 80 sider i alt. I en tid da mange diktere tyr til det brede format (noen skylder på pc-en, som rent fysisk har gjort det mye enklere å skrive), føles Stiens minimalistiske form og teknikk som velgjørende. Hun gir leseren rikelig anledning til å dikte med. Det usagte, underteksten, er vesentlig.
Det er i utgangspunktet dagligdagse ting som skildres. Hvem har for eksempel ikke vært på et seminar/landsmøte og sanset den spesielle stemningen som råder? Mennesker kommer sammen for et par døgn, ut fra en felles interesse eller et felles fag. Hovedtyngden kjenner hverandre knapt fra før. Noen har et sterkt markeringsbehov, andre føler en sosial angst.
Den novellen, «En bagatell», viser at Stien har humor. Hovedpersonen reflekterer over hvorfra de andre landsmøtedelegatene kommer: «Kari Karlsen fra Tromsø. Hva tenker man da. Nordens Paris. Kafeer og uteliv. Jeg ville i alle fall straks tenke det. Skjønt det kan selvfølgelig hende at Kari Karlsen bor i en nedsnødd veistubb og nesten aldri er ute. Bortsett fra på jobb.»
Stilistisk anvender Stien ofte slike korte hugg av setninger, uten fremmedord og fiksfakserier. Det er som om språket hennes har gjennomgått en renselsesprosess, det fremstår lutret og nakent. En ren og lys flamme, god å se inn i, for å låne en formulering av Stien i fortellingen «Et tre i kanten av skogen»..
Videre har Stien en poetisk lyskraft, jfr. denne skildringen i «En vennlig tanke»:
«De gikk på blanke berg og i fin sand. Sanka rekved og kvist og tente bål. De var alene. Ingen så dem. Det var bare dem og den varme sanden, angen av tang og det irrgrønne, tette gresset i flomålet, rødsildre i kløftene, spredte måkeskrik, og en trippende tjeld på besøk av og til».
Det hviler en grunnstemning av savn, lengsel og vemod over disse fortellingene. Stien viser evne til innlevelse og innsikt i det sårbare menneskesinnet. Personene kunne ha sagt eller gjort noe som ville ha løst opp i en forknytt stemning. Men de gjør det ikke. Den nære kommunikasjon er brutt sammen.