Beretninger fra de sju hav

Det var de tider da nordmennene var et sjøfarende folk. De reiste ut som purunge 15-åringer, besto manndomsprøven på et stormfylt dekk over Atlanterhavet eller i ei mørk kneipe i Rotterdam og kom hjem med ei lys silkeskjorte og ei pakke Lucky Strike i lomma.
De hadde gjennomgått den folkelige utgaven av den klassiske dannelsesreisen – ut som guttunger med dun på haka, hjem med skjeggstubber og med overarmer som mannfolk etter harde tørner i maskin, på skipsdekk og i bysser. De var sjømenn i handelsflåten.
Det var titusener – omkring 60.000 på det meste – av nordmenn som årlig seilte ute, fra etterkrigstiden og frem til slutten av 1970-tallet. Så var det slutt. Med fagbevegelsens velsignelse ga rederne de lavlønte filippinerne jobbene, og nordmennene forsvant for det meste fra skip og havner.
Fenomenet den norske sjømann er derfor i ferd med å bli kategorisert som historie, som det i disse dager lages dokumentarbøker om. Sist ute er den faglitterære forfatteren og adjunkten Lasse Trædal som med sin bok Sjøfolk til havs og i havn har tatt for seg den vanlige sjømann og hans arbeidsplass. Altså en kjærkommen sjømannshistorie fremfor sjøfartshistorie. Norske redere har for øvrig for lengst fått sine historier skrevet fordi de har kunnet betale for bestillingsverkene.
Trædal er god og anbefales for alle som vil ha et innblikk i sjømannens liv og virke. Han har en grei og informativ penn selv om leseren ikke akkurat blir revet med. Han dekker hele spekteret av sjøfolk, fra dekksgutten som gjorde karriere og ble kaptein, via gnista Sigrun fra Telemark til den hjemløse uteseileren som aldri kom tilbake til Norge etter krigen og som bare drev rundt på skip og i havner verden over, som den hvileløse flygende hollender "hvis reise aldri ender mens bølger slår og slår mot skutas stavn", som det heter i poesien. Billedutvalget er også rikt, men formatet helt galt. Forlaget skulle ha trykket i større format for at bildene skulle komme til sin rett.
Dessverre er det ingen østfoldinger med blant bokens fortellere. Det er Erling fra Tjøme, Torgeir fra Arendal, sørlendingen Harry og en rekke andre, som et østnorsk motstykke til den populære serien av dokumentariske sjømannsbøker fra Bergen. Sjøfolkene fra Fredrikstad vil definitivt ha glede av boken fordi de vil kjenne igjen miljøskildringene.
Men boken minner anmelderen dessverre på hvor liten lokal interesse det er for å dokumentere krigsseilerne og sjøfolkene fra Fredrikstad-distriktets innsats på de sju hav. Historiene finnes. Folkene er ennå i live. Bildene venter på å bli samlet inn.
Riksarkivet har nylig nedgradert Nortraship-arkivet der informasjon om samtlige krigsseilere finnes. Har noen hittil bedt om informasjon om Fredrikstad-guttene som var ute? Neppe. Vår egen lokale sjømannshistorie har druknet i pappbåtseilaser, skutefestival og fartøyrestaurering. Nå er det på tide å bøte på dette, ved å bruke Trædals bok som mal. Østfolds hvalfangerbok ble av denne anmelderen skrevet med en del støtte fra det offentlige, men for det meste for egen regning og risiko. Den ble satt pris på og var med på å binde folka i hvalfangerbygdene Lervik, Saltnes og Engelsviken tettere sammen, på tvers av generasjoner og yrkesforhold. Sjømannshistorien er større. Det er en offentlig oppgave å få skrevet den – på samme måte som byhistorien og cd-platen om FMVs historie.
Oppfordringen til kulturmyndighetene i Fredrikstad kommune gis derfor ikke rom for fortolkninger: La ikke historien om sjøfolkene fra Fredrikstad dø ut med dem selv. Klarer man ikke dette i løpet av de nærmeste tre-fire år, blir i så fall unnfallenheten kun et tragisk vitnesbyrd om at man egentlig ikke er interessert i sin egen lokale kulturhis-torie.