Ambisiøst om sorg og soning

«Aldebaran» er Jan Martin Fongens debutroman, og det nystartede Fredrikstad-baserte Hobo forlags første romanutgivelse.
Forlagssjefen har uttalt at han er kresen og vil satse på kvalitet, så det var med en viss spenning jeg mottok førsteutgivelsen. La oss slå fast at Fongen har valgt en ambisiøs og komplisert form til «Aldebaran».
Boken er satt sammen som et flettverk av fortellinger. Jeg-fortelleren, som er internasjonal selger av avanserte datasystemer, beretter på nåtidsplanet om sin skrivesituasjon – han skriver boken fra en celle – og ser tilbake på de siste fire–fem ukene før han er blitt innesperret.
Sentralt i hans beretning står en skjebnevanger tur til Istanbul, et skrantende forhold til samboeren Eva – og faren Bos død. Faren led av Multippel Sklerose, og vi som lesere forstår at alt ikke har vært helt som det skulle mellom far og sønn.
Derfor bestemmer jeg-fortelleren seg for å fortelle farens historie – helt fra Bos oppvekst i Moss og frem til hans død. Han følger faren og familien fra Moss til Bodø, gjennom krigen og til pensjonatet i Eckersbergs gate der faren treffer Ingrid, kvinnen som skal bli fortellerens mor. Ingrid og Bo – som i Hollywoodklassikeren Casablanca, sies det.
I en slik tekst skjer alt i fortellerens bevissthet, og derfor er det da også ikke uvanlig å understreke skrivesituasjonen og det subjektive og derfor upålitelige ved det fortalte.
Så også her. Ofte avbryter fortelleren seg selv for å fortelle at han sliter med å huske, er usikker på hva som egentlig har skjedd og lignende. Derfor blir bruddet med historien om faren, Bo, som blir fortalt som en realistisk tredjepersonfortelling, så påfallende.
For fortelleren går langt inn i hodet på sin far og karakterene rundt ham, kjenner deres innerste tanker og følelser. Koblingen mellom disse nivåene kunne bidratt til å skape en interessant spenning mellom planene. Imidlertid synes jeg det virker litt forstyrrende og påtatt, og jeg blir som leser usikker på hva forfatteren har ønsket å oppnå.
Mer alvorlig er det at det er vanskelig å finne en riktig retning i teksten. Den er i altfor stor grad preget av prat og oppramsing av hendelser, detaljer og trivialiteter. Det gjør at vi mister interessen for hovedpersonen – selv når han endelig blir utsatt for dramatiske hendelser.
Men mot slutten blir det bedre. Her kommer forfatterens plan bedre frem. For en plan har han, og avslutningen er både overraskende og god.
Forfatteren kommenterer selv flere steder at han ikke synes han får til å skape en perfekt tekst – noe som også vises symbolsk gjennom fortellerens stadige forsøk på å lykkes som snekker.
Men til slutt lykkes snekkeren. Forfatteren burde antagelig ha brukt mer høvel på romanen også, eller lagd litt enklere arbeidstegninger. Men honnør for et ambisiøst prosjekt, det skal han ha.