Alt avhenger av øyet som ser

Vi befinner oss i London mai 1994 og pressefotografen Clement Glass sliter med å finne tilbake til sitt normale liv etter å ha vært vitne til folkemordet i Rwanda; nærmere bestemt massakren ved kirken i N– . Clem (som han kalles) er fylt med en rastløs aggresjon - et raseri - som han til tider har problemer med å kontrollere.
Clem er sønn av William og Nora Glass. Moren, som døde av en hjerneblødning for 27 år siden, var advokat og politisk aktivist. Faren lever i et religiøst fellesskap sammen med 11 andre eldre menn.
Livet i 'huset på øya' er preget av ritualer og Clem er oppgitt over det han betrakter, som farens 'tilbaketrekning fra verden'. Clem liker ikke å besøke faren, men nå tvinges han ut på øya ettersom storesøsteren, Clare, er blitt alvorlig syk.
Clare, som til daglig jobber som kunsthistoriker, plages av paranoia og angst. Hun er innlagt på en privat klinikk og i et brev til faren, lurer hun på, om det er noe hun straffes for.
I et forsøk på å skape en meningsfylt tilværelse tar Clem Clare med seg til Somerset, hvor tanten og fetteren deres bor. Dette er – akkurat som faren - en tilbaketrekning fra verden, og det er her de– igjen som faren – ved hjelp av små ritualer som for eksempel høytlesning og hagestell finner tilbake til livet.
Som kunsthistoriker arbeider Clare med metaforer, mens Clems jobb som pressefotograf er å dokumentere virkeligheten. Nå, hvor Clare er syk, plages hun av en virkelighet som bare hun ser, mens Clem forfølges av virkelighetens bilder.
Spørsmålet er selvfølgelig, om vi godtar Clems fotografier som en objektiv gjengivelse av virkeligheten? Ved å sitere Sontag gjør Miller oss oppmerksom på dette: "Strengt tatt forstår man aldri noe utfra et fotografi."
Det samme innser Clem, da han i jakten på den ansvarlige for massakren, møter en kvinne fra Rwanda som betrakter virkeligheten noe annerledes enn han selv.
Den engelske forfatteren Andrew Miller (1960) har tidligere skrevet Flukten fra kirsebærtreet og Oksygen, som begge er utgitt på norsk.
I Oksygen forsøkte Miller å se kreft i lyset av krig. Som Dagbladets anmelder Cathrine Krøger skrev i 2004 er kreft : "En brutal og grusom død, som for oss i vesten er langt mer sannsynlig enn en heltemodig død på slagmarken." I Optimister er det atter en gang vestens virkelighetsforståelse som problematiseres, og Miller kretser i den forbindelse mye omkring øyet: "Kan et øye ta skade av det det ser på?", tenker Clem og senere får han faktisk problemer med det ene øyet sitt. Men så er det da også en øyensykdom i familien: moren hans ble blind av grå stær.
Et stort problem ved romanen er troverdigheten. På den ene siden skildrer Miller tiden i Somerset med en slik ømhet for personene og miljøet der, at det fremstår som erfart liv. På den andre siden finner vi alt det som berører massakren i N-.
Jeg kan for så vidt godta at Clem har vært i Rwanda, men da han sitter ansikt til ansikt med den ansvarlige for massakren forekommer møtet både usannsynlig og uvirkelig. Det samme gjør skildringen av den politibetjenten som Clem møter til slutt i romanen.
For meg blir det ufrivillig komisk når betjenten, som en annen Tiresias, forkynner følgende: "Jeg forstår deg bedre enn du tror, Clement. Du er det jeg kaller all-verdens-synder-typen. Besatt av tanker om moralsk kaos. Alle er skyldige fordi alle er like."
Det tragikomiske inntreffer da dette rent faktisk hjelper Clem til erkjennelse: "Han var ingen forbryter. Han var ingen helgen."