Blod, gørr og kuldegrader

The Thing er satt til tiden før internett uten at vi får nøyaktig årstall – det gjøres nemlig et nummer ut av at forskerne i isødet ikke har lest aviser på flere uker – og leder frem til John Carpenters originale grøsserklassiker med samme navn fra 1982.
En norsk forskergruppe finner «tingen» i isen et sted i Antarktis, oppdagelsen må selvsagt feires, men tingen er ikke fullt så død som ønskelig.
Som en Alien-avart er skapningen noe av det hesligste vi har sett i monsterveien på en stund.
Isolerte i isødet sprer paranoiaen seg blant de involverte, etter at det viser seg at slimmonsteret kan klone seg til mennesker. Slik vet man aldri hvem fienden er.
Litt spenning blir det underveis, men i det store og det hele blir The Thing for drøy for sitt eget beste, selv om den har et par gode og passe originale skrekksekvenser.
Morsomst er det imidlertid å følge de karikerte nordmennene, men det er paleontologen Kate Lloyd (Mary Elizabeth Winstead), som er helten her og slik forsterkes Alien-sammenligningen ytterligere, uten at hun er på høyde med Sigourney Weaver.
Originalen har fått kultstatus, det får ikke denne.