Vakker og urovekkende

Fullstendig isolert på en herregård bor to barn. De har nettopp funnet sin far hengt, et åpenbart selvmord.
I løpet av få døgn konfronteres de med omverdenen, i første omgang for å finne en egnet likkiste, men møtet med omgivelsene avslører at barna mangler grunnleggende begreper, erfaringer og referanser om verden omkring seg, og, skal det vise seg, også om seg selv.
Den lille piken som elsket fyrstikker er bygget opp som et blanding av bekjennelsesskrift og dannelsesroman med klare gotiske referanser, der barnas sjokkerende historie gradvis åpenbares for leseren.
Parallelt med barnas vei ut i verden vikles leseren inn i en lukket verden av fortielser og skyld, religiøs fanatisme og grusom hjernevask, og barnas møte med omgivelsene avdekker deres mangel på begreper og grunnleggende forståelse av sammenhenger.
Fortellingen minner om en labyrint, der leseren stadig forstår mer av bakgrunnen, men avsløringene bærer med seg nye spørsmål, og gruoppvekkende sannheter kommer for en dag.
De to barna takler den nye, åpne situasjonen på forskjellige måter, for hvordan skal de handle og reagere, nå som faren er borte? Hvem skal bestemme over dem?
Jeg personen, "Protokollføreren" insisterer på å være den mest intelligente av de to, og i tomrommet som oppstår etter farens død, finner barnet trøst i skriftene til fordums filosofer som Spinoza og Saint-Simon, mens broren vegrer seg mot å ty til den boklige lærdommen;han ligner tvert i mot stadig mer på et uregjerlig dyr, der både ganglaget og ordforrådet vitner om at han mister sin menneskelighet uten farens stramme tøyler.
Språk er en forutsetning for hukommelse, uten språk kan man ikke reflektere over fortiden. Hukommelseshull etableres som en grunnleggende erfaring hos barna, og de strever med å forstå sin egen fortid, for de vet aldri om minnene er oppdiktede eller virkelige, om luktene og forestillingene de bærer på er illusjoner eller rester fra tidlig barndom.
Broren insisterer på at de en gang hadde en lillesøster, og i skuret bor Den Rettferdige Straffen, men hva som skjuler seg bak disse ordene blir ikke klart før mot slutten, da også bokens tittel får sin forklaring.
Faren har forsynt barna med et gammeldags vokabular og foreldet verdensbilde, og ved at han har nektet dem omgang med andre mennesker, har de aldri fått korrigert sine antagelser. Faren har skjult deres identitet, han har gjemt verden for dem og ikledd erfaringene deres et privat språk som dermed hindrer dem i å oppdage virkeligheten slik deres medmennesker gjør, sammen med andre.
Mer enn noe annet viser boken derfor at språket skaper virkeligheten, men er virkeligheten ingenting annet enn det som blir formidlet gjennom Protokollførerens nitide observasjoner og urovekkende forklaringer?
Minst like talende er maktesløsheten som ikke blir formidlet direkte, men som ligger mellom linjene, i det usagte, det som ikke finner ord.
Protokollføreren er et skrivedyktig barn som ikke alltid nøyer seg med ordene som faren har utdelt, og derfor blir behovet påtrengende for å skape egne begreper som bedre dekker erfaringene.
Slik omgås og overskrides også farens grenser. Innimellom avsluttes setningene med en ny ordforklaring eller et spørsmål, som for å få leseren i tale, som for å forsikre seg om at leseren virkelig oppfatter, at teksten faktisk kommuniserer.
Her viser hovedpersonen seg på sitt mest sårbare, i sin redsel for at leseren ikke skal forstå nøyaktig hva som blir formidlet, for at språket skal stå i veien for kommunikasjonen.
Samtidig er det her, i sin sårbarhet, at protokollføreren tuller med leseren og viser sin humoristiske side, blant annet fordi protokollene etter sigende er skrevet med uleselig håndskrift, utilgjengelig for alle andre, slik at selv skriften, selv det utsagte, blir pulverisert og dermed umulig å etterprøve, samtidig som vi jo faktisk leser teksten som angivelig er umulig å lese.
Det er nettopp her, i de gjentatte overraskelsene, der bildet av verden ustoppelig forandres, og der språket vekselvis etablerer og avkrefter barnas erfaringer, at romanens storhet viser seg.
Etter farens instrukser refererer Protokollføreren stadig til Spinozas etikk og insisterer på at den er ubegripelig. Men også her spilles leseren et puss, for klagen over Spinozas filosofi fremstår mer som ironisk koketteri enn som intellektuell resignasjon.
I sine beskrivelser av omverdenen og i de moralske vurderingene følger fortelleren nettopp Spinozas etikk, (som i grunnen er like mye en erkjennelsesteori som en eksplisitt moralfilosofi) ved å protestere mot skillet mellom det levende og det døde, mellom det åndelige og det fysiske.
Protokollføreren etablerer snarere en mytisk virkelighet der alt henger sammen og der tingene får sjel, og der døde ting blir gjort levende gjennom språket.
Noe av det vakreste i boken er skildringen av og identifiseringen med dyr, fugler og insekter, der påtente perlehøns og knelerens positur på hver sin måte viser barnas forkrøplete oppdragelse.
Fortellinger om mishandlede og vanskjøttede barn ser ut til å besitte en egen tiltrekningskraft, og det faktum at vi lar oss fascinere av elendigheten som finnes i det dulgte midt iblant oss, fordekt i vårt velregulerte og tilsynelatende gjennomsiktige samfunn, viser at de pirrer skjulte og forviste sider av oss selv.
Oversetteren Sissel Lie har på forbilledlig vis fanget de merkelige nyansene i hovedpersonens beleste og på samme tid naive virkelighetsoppfatning, der den gammeldagse uttrykksformen ivaretas, samtidig som de underlige refleksjonene fremstår slik de gjør i originalteksten: Omstendelig, men ikke tungt; trist, men ikke resignert.
Fransk-kanadiske Gaétan Soucy er årets hovedforedragsholder på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.