Tre gode grunner for å dra til Gålå

"Peer Gynt ved Gålåvatnet" har alltid hatt to sterke attributter: Henrik Ibsens dramatiske dikt er verdenslitteratur av ypperste klasse, og friluftsscenen på Gålå er plassert midt i den norske fjellheimen, en visuelt spektakulær ramme som gjør spillet til en sjelden opplevelse av kultur og natur – samtidig.
Med Dennis Storhøi i hovedrollen har den årlige produksjonen fått en tredje fremragende kvalitet.

Alle som har sett Dennis i "En verdensborger av gemytt", Ibsen-årets bastardversjon av "Peer Gynt", vet at han er født til å spille Peer. Kanskje mer enn de fleste storheter som har tolket denne verdensrollen. Storhøi er en makeløs karakterskuespiller. Denne uvurderlige evnen gjorde at han maktet å vise oss Peer Gynts mange ansikter med en ny, overbevisende klarhet på premièren.
Norges nasjonalepos er i essens et psykologisk identitetsdrama, og Dennis brukte hele sitt talent for å vise oss Peers indre kvaler. Spørsmålet som stykket stiller er: Hva vil det si å være seg selv?

På premièren gled båtene med skuespillerne inn mot land til tonene av Edvard Griegs "Morgenstemning", mens aftensolen badet de skogkledde fjellsidene og den majestetiske innsjøen. Her begynner historien.
Peer Gynt er en ung eventyrer i de norske fjellene, en notorisk skjørtejeger og løgner. Han rømmer fra ansvar og blir en hensynsløs kapitalist og slavehandler som krones til de gales keiser i dårekisten i Kairo. Gammel og bitter vender han tilbake og vandrer gjennom dødsriket mot kjærligheten. Gålå-versjonen deler de fem handlingene i Ibsens verk inn i to deler. Før pause er handlingen tradisjonell og voldsomt nasjonalromantisk. Andre del har en moderne og eksperimentell tilnærming, en mye friere tolkning av Ibsens poesi.
Både skigarder og motorsykler fungerer i visualiseringen av den symbolrike teksten. Humoren går hånd i hånd med alvoret for å utdype moraliteten.

Denne metoden har alltid kjennetegnet Gålå-spillet, og de karakteristiske kostymene, koreografien og scenografien har i liten grad blitt forandret til årets utgave.
Med Svein Sturla Hungnes som regissør er kanskje kontinuiteten i suksessforestillingen sikret, men med ny mann i hovedrollen hadde det kanskje også vært på tide med en større regiendring nå?
Av kvaliteten på det som vises er det likevel lite å sette fingeren på. Blant de større rollene må vi trekke frem fantastisk gale Mari Maurstad som glitret som Den Grønkledde. Debutanten Maria Haukaas Storeng imponerte også med sine sanginnslag som fristerinnen Anitra og den langt mer beskjedne Ingrid.
De lokale aktørene og statistene (over 100 i alt!) satte også sitt særpreg på forestillingen. Griegs storslåtte musikk fremført av et levende orkester og kor i vannkanten er også i år selve prikken over i-en.

Men det er den enorme hovedrollen som bærer hele forestillingen. Det var uvant å høre Dennis tale døl i den første delen, og det virket som han også strevde litt med den lokale dialekten.
Til tider var også skuespillet litt stresset – et typisk premièrefenomen. Men Dennis er også en skuespiller man kan forvente mye av, og i andre del briljerte han og spilte ut hele sitt register. For å si det med Ibsen: Det var fanden til kar!
Det er ikke ofte Fredriksstad Blad reiser ti timer for å dekke en teaterforestilling. Enda sjeldnere kan vi like trygt anbefale våre lesere å gjøre det samme, som nå.

NB: Det er noen få billetter igjen til årets åtte forestillinger. I oktober legges billettene til neste års oppsetning ut for salg.