Sjarmerende og swingende tullball

Spillefilmen "Mamma Mia!" bygger på den engelske suksessmusikalen med samme navn, skrevet av den britiske dramatikeren Catherine Johnson. Det er en "jukeboksmusikal", der 24 ABBA-låter er inkorporert i handlingen.
Tittelen "Mamma Mia!" er således hentet fra en av svenskenes store hits i 1975.
Historien handler kort sagt om en ung og vakker brud som er djerv og sannhetssøkende, en utfreaket mor som er en tidligere hippie med erotiske hemmeligheter, og intet mindre enn tre mulige fedre.
Siden dette er en musikal, hadde jeg ingen overdrevne forventninger hva handlingen angår. Ikke uten grunn, viste det seg. I så måte minnet dette litt om de gamle Elvis-spillefilmene, der du bare satt og ventet på neste sangscene.
Men den parallellen skal ikke trekkes for langt. I "Mamma Mia!" er skuespillet bra. Rollen som moren synes som skreddersydd for Meryl Streep, enda så atypisk den er for hennes cv. Samspillet med Amanda Seyfried som datteren fungerer utmerket.
Sistnevnte er midt i blinken for en ung dame som er så tøff at hun innbyr tre av morens tidligere elskere til sitt bryllup, ganske enkelt fordi en av dem må være hennes far!
Også Julie Waters og Christine Baranski gjør frydefulle birolletolkninger som morens crazy ungdomsvenninner. Herretrioen Pierce Brosnan, Stellan Skarsgård, og Colin Firth fremstiller likeså sine karakterer vel, selv om de har fått mindre å spille på. Skarsgård har rett i det som han har uttalt i et intervju at her er det gutta som er kjønnsobjekter.
Så er regissør, manusforfatter og produsent alle kvinner. I en alder av 51 år debuterer engelske Phyllida Lloyd som filmregissør. Til gjengjeld er hun en erfaren og etterspurt sceneregissør. Det var henne som iscenesatte uroppsetningen av "Mamma Mia!".
Sangsekvensene er oppfinnsomt utført. Med fargerik vitalitet, storslagen koreografi, et gresk øyparadis som scenografi, og smittende humor og swingende musikk minner filmen mye om en vestlig utgave av de indiske Bollywood-produksjonene.
Selvsagt kan det bemerkes at ikke alle skuespillerne er like gode sangere som Streep og Seyfried; i særdeleshet ikke Skarsgård og Brosnan. Men avvæpnende selvironi er et særpreg ved filmversjonen. Dette er en gjeng som ikke tar seg selv altfor høytidelig, og som må ha hatt det morsomt under innspillingen.