Fra å bo midt i sentrum til utpå bondelandet, er ganske rart. Jeg har i fire år vært vant til å ha
seven/eleven som nærmeste nabo, gåavstand til det aller meste av butikker og kafeer, fått servert litt uønsket fyllesang fra mennesker med mindre pene stemmer, og gjerne krangler fra samme mennesker om natten. Eller dagen, om du vil.

Nå har vi fått oss hage, gressklipper, garasje, oppussingsprosjekt, blomster, grill, veranda, insekter, utekatt og selv om jeg hater å si det; crocs.
Ekte blomster som vi må holde i live (lurer på hvordan det kommer til å gå da plastikblomstene støvet ned), gress som må klippes (kan ikke huske sist jeg engang tok i en gressklipper), garasje hvor alt skal puttes inn i og bli tatt hånd om senere (og som jeg vet i fremtiden blir liggende og støve) og investering i insektspray blir nødvendig. Også det ene grusomme paret med crocs, som bare for å ha nevnt det ikke blir brukt av meg, blir tråkket rundt i. Insekter finnes det alle mulige midler mot, men ikke crocs. Verden i dag, dere.

«De er jo så behagelige», har anonym forsvart seg med. Jeg hadde heller gått barbent på brennende kull, i stedet for å gå med noe så grusomt. Anonym hadde aldri gått med de offentlig, men bare det at det hadde plaget meg enormt, er grunn nok. Og så undres jeg over at det er nettopp denne personen jeg har lært å leve etter uttrykket «stil før komfort».

Å bo på bondelandet har hittil vist seg å være greit. Å være avhengig av buss, noe jeg aldri har vært før i denne grad og å irritere seg over
forsinkede busser har gått fint, i hvert fall til nå.

Alt er ganske uvant, men jeg tror det blir bra.

Julie Vedal.

Publisert fredag 25. juni 2010 kl. 12:50.
Sist oppdatert fredag 25. juni 2010 kl. 12:50.