Til en rusdebatt

Jeg er redd rusdebatten blir noe uoversiktlig ved at vi diskuterer skjenketider, hasjlegalisering, aldersgrenser, metadontildeling, ungdomspsykiatri o.l.. isolert og hver for seg.
Kanskje kunne vi etablert en felles plattform? Hva er våre egentlige mål? Hva skal til for å kunne dømme andres valg som bedre eller dårligere enn våre egne?
Kan man påstå at forutbestemte, trygge og verdikonservative liv er mer verdifulle enn alternativet som kanskje virker mer intenst, skiftende og levende?
Jeg tror vi først må ha på plass noen forutsetninger:
Skal alle ta ansvar for eget liv?
Blir svaret ja, kan vi lettere debattere forbud og legalisering. Vi kan diskutere aldersgrenser og pris, virkningsgrad og tilgjengelighet, straff eller resept.
Vi kan diskutere normallengde på liv i og utenfor rus. Vi kan diskutere retten til helsehjelp for livsstilsplager som lungekreft og heroinavhengighet. Vi kan diskutere hva behandling kan koste, og kanskje komme til den konklusjon at: «Nei, du blir for dyr, men vi skal gjøre hva vi kan for at smertene ikke skal bli for sterke.»
Jeg kan ikke se at vellykkede middelaldrende med lungekreft eller angina som følge av røking og fet mat skal ha større rettigheter enn en heroinavhengig 18-åring etter 6 måneders bruk og 17,5 år med omsorgssvikt.
Blir svaret ja, må samfunnets bidrag for å møte unge som vokser opp under vanskelige forhold bli et reelt satsingsområde. Dersom det enkelte menneske selv skal velge må forholdene legges til rette slik at alle har forutsetninger for å kunne velge.
Man kan ikke la unge som har vært utsatt for grov omsorgssvikt bli tvunget til å velge på samme måte som bortskjemte og overbeskyttede besteborgeres barn.
Vi gjør i dag fortvilte forsøk på å lappe sammen liv ved å styre dem med lover og regler når skadene er synlige for oss alle. Med begrenset suksess. Vi må inn tidligere, og vi må inn med tilbud!
Tilbud som gir familier mulighet til å lykkes i sin funksjon som oppdrager. Man kan ikke regne med at et menneske som trenger hjelp og medisinering for å komme vekk fra smerte, minner og forakt skal velge bort rus som kan være det eneste tilgjengelige tilbudet.
Like lite som barnet fra en vellykket høystatusfamilie som pga. foreldrenes mangel av tid har blitt kjøpt ut med gods og gull, og som senere får gå til h….. skjult bak en vellykket fasade.
Er det en menneskerett å få gå til grunne?
Her må vi holde tunga rett i munnen! Selvfølgelig er spørsmålet tendensiøst.
Men et ja her vil gjøre det lettere å debattere «harm reduction».
Skal vi minske skadene for misbrukerne, og/eller skal vi minske skadene for samfunnet?
Vi kan da søke svar på om vi i dag lar det beste bli det godes fiende ved at alt satses på at misbrukerne skal bli totalt rusfrie.
Er vi villige til å la mennesker velge rus som sitt liv? Vi kan sikkert minske antall overdosedødsfall ved å avkriminalisere narkotiske stoffer, men samtidig kanskje ta sjansen på at antall brukere vil øke.
Vi kunne skrive ut alkohol, metadon, subutex eller kanskje heroin til mennesker som selv sier de har valgt, og ikke bare som ledd i mer eller mindre frivillig habilitering.
Vi må ikke i debatten glemme at det gjelder våre egne barn, og at vårt eget rusmiddel alkohol fortsatt leder med flere lysår på all narkotika. Både når det gjelder skadeomfang og når det gjelder hvilket rusmiddel de unge debuterer med.
Den dagen vi er i stand til å diskutere slikt uten fordommer og forakt kan vi bringe en viktig diskusjon ut av det dødvannet jeg føler den er kommet inn i.
Kanskje vi og kunne bli enige om noen langsiktige mål med mer substans enn drømmen om et narkotikafritt samfunn som er like realistisk som nullvisjonen når det gjelder drepte i trafikken.

Publisert mandag 23. august 2004 kl. 00:00.
Sist oppdatert mandag 23. august 2004 kl. 00:00.