– Teatret gjør oss modigere

– Bra! Dere er mye mer på alerten i dag, mer på hugget! Dere trøkker mer til i sangene. Bra!
Regissør Ole-Hermann Gudim Lundberg slår den ene knyttneven i den andre hånden for å understreke det han mener. I omtrent en time har han nå stått og knipset takten, skrudd av og på musikken, ropt instrukser og befalinger til guttene og jentene på gulvet.
Slik har han stått i 20 år, helt siden Fredrikstad barne- og ungdomsteater (FBUT) så livets lys på slutten av 80-tallet. I mars feires jubileet med forestillingen "Det spøker på St. Croix".

Stor pågang.

Og det er nettopp St. Croix som er teatrets hjem og tilholdssted. Akkurat nå befinner vi oss i øverste etasje, i et varmt, gammelt klasserom. Det er første gang gruppen har full gjennomgang av hele stykket.
Sanna Karlsrud (13) er rød i kinnene, hun puster ut. Teaterlivet er ikke alltid en dans på roser, innimellom er det slitsomt å huske alle dansetrinn, sanger og replikker.
– Øvelsene kan bli lange, og det er mye venting. Men det er mest gøy, bedyrer hun og smiler.
Moroa begynte i 1985 da Hans Petter Thøgersen, Gusty Utterdahl og Ole-Hermann Gudim Lundberg skulle sette opp "Trollmannen fra Oz". Stykket har mange dverger, og siden det ikke fantes overflod av dverger i Fredrikstad, fant herrene ut at de i stedet skulle få barn til rollene.
– Og dermed kunne vi like gjerne starte et barneteater, forklarer Lundberg.
– Så vi kalte inn til audition.
Selv om behovet bare var på 20, kom over 200 barn og ungdommer til prøven. Teater for unge var tydeligvis et sterkt savnet tilbud. Det var vanskelig å velge blant så mange, men til slutt fikk rundt 80 håpefulle ja.
– Vi hadde veldig stort pågangsmot, og flesket til med fire grupper med 20 barn i hver, sier Lundberg.

Travelt.

På St. Croix er pausen slutt, og de unge skuespillerne skal gjennom andre akt. Teater er fortsatt populært, flere i salen har stått på venteliste for å få plass.
– Jeg ble meldt på før jeg ble født, kniser ni år gamle Vendela Johansen.
– Og jeg ventet i to-tre år før jeg kom inn, forteller Aslak Aune Nygård (10).
Som de andre i gruppen har også de vært gjennom aspirantkurs og audition for å bli tatt opp. Minst like viktig som talent er en genuin interesse for teater.
– Det tar mye tid å holde på med dette, påpeker Ole-Hermann Gudim Lundberg.
I høstsemesteret har gruppen to øvelser i uken, samt helgesamlinger. Etter jul øker antallet til tre, og når det virkelig nærmer seg premièren et par uker etter vinterferien, øver de nesten hver eneste dag.
– Men det er så morsomt, vi lærer så mye, synes Tobias Johansen (11).
Ute på gulvet lever Victoria Røising (15) seg hundre prosent inn i sangen. Hun er liten av vekst, likevel fyller stemmen hele rommet. Ikke én tone kommer ut feil. Hun glemmer tid og sted, det eneste som teller nå er rollen som hovedpersonen Kalle. Ansiktet stråler når Kalle er glad, trekker seg sammen i frykt når noe er skummelt.
– Vi som spiller teater får kanskje en bedre innsikt i hvordan andre har det, sier hun litt sjenert senere.
For den uredde minen hun har når hun spiller, forsvinner utenfor scenen. Victoria blir som en hvilken som helst femtenåring, nesten beskjeden. Så smiler hun bredt:

Aksept.

– Jeg er nok blitt litt rarere etter at jeg begynte med teater. Og jeg er blitt flinkere til å snakke foran forsamlinger.
Sanna Karlsrud (13) er enig:
– Jeg er blitt mer selvstendig, og jeg tør å snakke mer.
Også ifølge gründerne Thøgersen, Utterdahl og Lundberg er trygghet på seg selv noe av det viktigste teater gir de unge.
– Dette handler om å overvinne barrierer. Å ta ett steg opp på stigen i forhold til der du var i går, mener Thøgersen.
– Her er det lov til å være den du er, vi aksepterer hverandre. Noe av det mest positive med teater er sammensetningen av mennesker på kryss og tvers av sosial status, fremholder Lundberg.
Musikken stopper opp, og Linn Cecilie Johansen river seg dramatisk i håret. Hun løper over gulvet, hopper opp på en stol og "kjefter" på medspillerne. Hun er 18 år, og har vært med i FBUT siden hun var ni.
– Jeg klarer bare ikke å slutte, forklarer hun, og gliser bredt:
– Jeg er så glad i å spille teater. Dessuten er det jo her jeg har trådt mine barnesko.
Linn Cecilie går nå siste året på dramalinjen i Halden. Etter endt videregående vil hun gå på folkehøyskole, selvfølgelig teater da også.

Flinke foreldre.

Det er mange som har lært sine første replikker hos FBUT opp gjennom årene. Konkret antall er vanskelig å anslå, men rundt 1.000 er nok ikke å ta for hardt i.
– Det er forferdelig mange som vil spille teater, sier leder Hanne Røising.
– Vi får henvendelser hele tiden, men kan ikke ta inn flere enn 50 nå.
Årsaken er at FBUT er fullstendig foreldredrevet. Administrasjonen og styret klarer ikke å håndtere en større gruppe, det blir for mye jobb. På grunn av arbeidsmengden er samtlige foreldre forpliktet til å gjøre en innsats.
Kostymer, kulisser, billettsalg, pr og sufflør er noen av oppgavene de kan velge mellom.
Gusty Utterdahl tror teatrets suksess i 20 år skyldes nettopp det enorme foreldreengasjementet.
– Fra første stund har foreldrene vist en utrolig feedback. Barne- og ungdomsteatret er bevis på hvor bra det kan bli bare foreldrene er involverte, hevder han, og trekker parallell til korpsbevegelsen som har store problemer med rekrutteringen.
Solgunn Gulbrandsen er blant dem som stiller opp i FBUT. Hun har to døtre i teatret, og selv trår hun til i kostymegruppen. Nå hjelper hun skuespiller Solfrid Hovda med å prøve antrekket.
– Teater er kjempebra for ungene. Det er sosialt, et godt miljø, og de lærer å bli utadvendte. De lærer også å samarbeide med andre, fremholder Gulbrandsen.

Nerver.

For som også Utterdahl sier; man kan ikke stikke fra premièren, den kommer alltid. Alle er avhengige av at alle gjør det de skal, den enkelte skuespiller er nødvendig for helheten.
– Man må sette til side egne behov og ønsker for fellesskapet, fastslår han.
Selv om man står sammen når teppet går opp, er det ikke fritt for at premièrenervene slår til, uansett hvor mange stykker man har spilt i. Etter fem år i FBUT er Sanna fortsatt nervøs før den første forestillingen.
– Jeg går rundt og er redd for å glemme replikkene. Og så skjelver jeg. Hvis man gjør en feil, er det så lett gjøre flere. Da blir man i hvert fall nervøs, sier hun.
– Men det er deilig å være en annen enn bare seg selv.
Til og med Fredrikstad kom- munes kultursjef, Egil Syversen, har vært nervøs før forestillingene. Innimellom har han nemlig tenkt at ambisjonene, kravene til de unge skuespillerne har vært for store.
– Men så ser vi gang på gang at de lander på bena. Det er ufattelig hvordan så unge mennesker klarer dette.
Syversen er mektig imponert over det FBUT har prestert. Han mener teatret gir byen et viktig image utenfor kommunegrensene også. Han hører ofte hvor kreativt og skapende teatermiljø vi har her.
– At ikke alle får plass, er bare å beklage. Jeg skulle ønske vi hadde hatt flere arenaer som dette- da hadde Fredrikstad virkelig blitt et kraftsenter innen dans, revy og teater.