Sprøyterom et alternativ?

Mitt innlegg om sprøyterom har skapt reaksjoner, og jeg har mottatt flere henvendelser, overveiende positive, men også noen kritiske innspill som har gått til pressen. Jeg synes det er trist og beklager sterkt at enkelte synes å oppfatte meg dit hen at jeg «synes det er fint at noen dør av overdose til skrekk og advarsel»!?
Den dype tragedie som rammer pårørende når et trist budskap om at deres kjære sønn/datter har endt sitt liv i en overdose, er det ikke mulig å beskrive. Vårt ansvar, enten vi er fagmann, folkevalgt eller medmenneske, er å møte det enkelte, unike menneske med respekt, varme og en utstrakt hånd.
Det innebærer at vi må legge til rette for alle tre elementene i en god rusomsorg: Den forebyggende, den behandlende og den skadeforebyggende innsats.
Den forebyggende/primærforebyggende innsats må rettes mot unge mennesker på skoler, fritidsklubber og ulike arenaer hvor ungdom møtes.
Gjennom det rusforebyggende prosjektet «hjelp en kamerat» erfarte jeg betydningen av en tidlig dialog. Dernest er det viktig at innsatsen rettes mot målgrupper i risikosonen og ungdom i drift. Utekontakten spiller en stor og viktig rolle i denne sammenhengen.
Behandlingsapparatet må møte det enkelte menneske på en måte og med et tilbud som er tilpasset den enkeltes behov. Vi har da også i Fredrikstad lagt til rette for etablering av en varmestue og sykestue med bl.a. ansatt sykepleier som gjør en kjempeflott jobb.
Dette tiltaket sammen med behovet for en helsestasjon for rusmisbrukere og flere lavterskel botilbud utgjør gode arenaer for samarbeid mellom helse/sosialtjenesten og det enkelte hjelpetrengende medmenneske.
Ingen av disse tiltakene betinger et sprøyterom.
Antallet overdosedødsfall har blitt halvert de siste to år. Dels skyldes det tidligere sosialminister Ingjerd Schous' fokus på den rusavhengiges helse gjennom to rusreformer.
En annen årsak til færre dødsfall er krigen i Afghanistan som sørget for at herointilgangen plutselig tørket ut, kombinert med politiets solide innsats som sørget for at store narkotikaligaer ble sprengt.
I tillegg er tiltak som legemiddelassistert rehabilitering, med bruk av bl.a. metadon og subutex, trappet kraftig opp.
Vi ser så langt en trist og tragisk sommer med ny økning av overdosene der det ofte er innsatsen fra et rutinert og dyktig ambulansepersonell som hindrer flere dødsfall.
Årsaken er at vi på ny oversvømmes av sterktvirkende heroin.
Tilhengerne av sprøyterom gir det skadereduserende aspektet nesten enerett på hvordan vi skal håndtere narkotikaproblemet.
De gir dermed ingen svar på følgende: Hva skal være barnevernets rolle i forhold til et sprøyterom? Hvor skal vi ta ressursene av helsepersonell fra, hvem skal få sitt helsetilbud redusert?
Hva skal være politiets rolle i forhold til sprøyterom? Hvordan forklare den logiske brist som ligger i at man legitimerer bruk av et illegalt stoff innenfor et avgrenset område uten at dette skal ha noen med legalisering å gjøre?
Sprøyterom er dessuten en dårlig arena for motivering. Erfaringen viser at misbrukerne har så store abstinenser før de skal sette «skuddet» at de kun har fokus på dette. I tillegg er misbrukeren gjerne så rusa den første tiden etter at sprøyta er satt at vedkommende heller ikke da er tilgjengelig for dialog og motivasjonsarbeid.
Det er dette som er den reelle virkelighet! Rusavhengighet er en tragedie, men vi kan til sjuende og sist ikke frata det enkelte menneske ansvaret for sitt eget liv.

Publisert fredag 30. juli 2004 kl. 00:00.
Sist oppdatert fredag 30. juli 2004 kl. 00:00.