På hver sin side

– Det reddet livet mitt at jeg ble satt inn nå. Når du har rusa deg siden du var 13, har du på en måte brukt opp kroppen.
I februar var Brigitte (42) så nedkjørt av stoffmisbruk at hun regnet med at hun når som helst kunne ende med å ta sin siste dose. Noen grusomme avrusningsdager og et par bedre måneder senere ser hun uforskammet godt ut og spiller volleyball med fint driv. Det er vanskelig å si hvem som går mest opp i spillet i luftegården ved Fredrikstad Kretsfengsel: De innsatte eller betjent Per-Arne Heier.
Noen timer tidligere: En kvinne i 30-årene er ankommet. Bagene med bagasje er foreløpig anbrakt i en haug på besøksrommet.
Det går ikke lang tid før hun bryter sammen i gråt. Utenom mannen sin har hun ikke fortalt en sjel at hun skal tilbringe de neste tre ukene i fengsel. Kvinnen har et velordnet liv, høyere utdannelse og føler absolutt ikke at hun hører hjemme i et fengsel. En biltur med promille i blodet er årsaken til at hun har måttet ta farvel med den ti år gamle sønnen sin - og samtidig servere ham løgnen om at mamma skal på rehabilitering for den vonde ryggen.

Alt annet enn låsing

Jobben som fengselsbetjent består med andre ord av alt annet enn å åpne og låse igjen celledører. Heier er vant til at de innsatte ankommer i gråtende tilstand. Da er det hans oppgave å bruke god tid sammen med den nyankomne. Forklare hva som venter. Trøste. Vise omsorg. Og samtidig gjøre det klinkende klart at de befinner seg i et fengsel.
– Folk har ulike forestillinger om hva et fengsel er. Mange er usikre og har angst for hva de vil møte, sier Heier. Han har selv vært i Fredrikstad Kretsfengsel siden 1995.
Det er et såkalt åpent fengsel som holder til i nabobygningen til kommunestyresalen. Åpent vil si at det er få sikkerhetsforanstaltninger: Jentene, det vil si de innsatte, får utlevert hver sin nøkkel og sørger selv for å låse seg inn på rommene.
Det er åpent, men trangt og gammelt. Smale korridorer, blek linoleum og lysegrønne jerndører med små låsbare titt-inn-luker. En jerntrapp med grønnmalt gelender hvor matklokka i messing er plassert. Når denne ringer, klumper alle innsatte seg sammen på geledd foran matsalen.
– Det er lite og trangt her. Og mange jenter. Det kan være over 20 jenter her, mens vi har 16 rom, sier Heier. Både han og kollegene omtaler de innsatte som «jenter».

Ingen «fanger»

– Jeg har vel inntrykk av at de liker bedre å bli omtalt som jenter enn som kvinner, er forklaringen til fengselsbetjenten. Ord som «innsatte» brukes lite, «fanger» er ikke med i vokabularet i det hele tatt. Dessuten heter det «rom», og ikke «celler» i Fredrikstad Kretsfengsel. Men det går en grense for hvor naturlig og kameratslig ting skal være. Det er et fengsel, og brudd på reglene gir straff. Heier føler at betjentene gir med den ene hånden, og sitter med masse kontrolltiltak i den andre.
Alle jentene har fri tilgang til luftegården – et lite kvadratisk rom med høy, ærverdig bygningsmasse på alle kanter. Deriblant rådhuset. Vinduene mot luftegården går direkte inn til den nyrenoverte kommunestyresalen, men vinduene er skjermet, slik at ingen har utsikt den ene eller den andre veien.
Noen må bruke luftegården i lang tid fremover. Mens de fleste i Gamlebyen har korte treukersdommer, sitter enkelte med langtidsopphold foran seg.

Vanskelig glede

– Det verste med å ha så mange korttidsdømte rundt seg, er å følge med på gleden når de skal ut. Nå er det tre dager igjen, to dager igjen, én dag igjen… Det gjelder jo ikke deg selv, sukker en av jentene.
De fleste jobber på verkstedet eller går på skole. Fire av dem har tillitsjobber, det vil si ansvar for vaskeri, kjøkken og lignende. Alle må gjøre noe, dersom de ikke heller foretrekker å bli innelåst på rommet som i et vanlig fengsel.
I matsalen sitter en ungjente og pugger norsk. Det er de som har lengst dommer som kan ta imot tilbudet om skolegang. Man rekker jo ikke å bli særlig skolert i et fag på tre uker.
– Jeg tenkte jeg skulle dra hjem på 17.mai, men så kom jeg på at jeg har eksamen den nittende. Så da ender jeg vel opp i Oslo eller her på fengselet, sier en ung kvinne som soner det siste året av en drøyt tre års dom. Hun soner for å ha smuglet kokain. En forelsket fyr hun ikke var interessert i tystet, og hun endte opp i fengsel i utlandet.
I forhold til utenlandske fengsler, er det lite å klage på i Fredrikstad Kretsfengsel. Tanken på å tilbringe 17.mai i fengselet gjør henne ingenting. Det er en typisk dag hvor grillen kommer frem i bakgården, og denne boblende ungjenta vet å ta tak i de positive tingene i fengselet. Høylytt, sprudlende, fleipende, smilende positiv energi blir overført til resten av fellesskapet.

– Blir lobotomert

Tonen er i det hele tatt lett og munter når FB er innom.
Iallfall på utsiden.
– Man blir fullstendig lobotomert her inne. Jeg mister konsentrasjonen. Dette er en verden helt for seg selv. Man glemmer nesten hva som befinner seg utenfor. Brigitte har lært meg at jeg har kommet i «soningsrytme», sier Eva.
52 år gammel soner hun sin første dom noensinne etter en voldsepisode hun føler var selvforsvar. Sammen med Brigitte regjerer hun fengselskjøkkenet, der de to har funnet noe så unikt som et godt vennskap på innsiden av murene. Men soningen er uansett vanskelig å takle.
– Det tok lang tid før jeg klarte å slå meg til ro. Jeg er ikke vant til det ennå, men kjøkkenet hjelper litt. Jeg innbiller meg at tiden går fortere når jeg er her, føler Eva.
– Jeg har inntrykk av at jentene selv er veldig flinke til å hjelpe hverandre og til å finne humor oppi det alvorlige. Vi opplever at mange sliter når de har kommet på rommene sine for å gå til ro for kvelden. Men de viser det ikke utad, sier Heier om den tilsynelatende lystige fengselstonen.

Liker seg i mørket

Oppholdsrommet i 2.etasje er en smule dunkelt på grunn av sparsom belysning fra luftegården. Men populært på grunn av muligheten til å røke inne. Dessuten er det deilig når det er litt dunkelt i rommet, mener en av jentene. Hun liker seg ikke i veldig opplyste rom.
– Slik at ingen skal se all dopen dere kjører i dere, fleiper en av betjentene.
– Ja, her er det mye dop, parerer en av de innsatte med en latter som ikke levner noen tvil om at det drives med alt annet enn dop på oppholdsrommet.
Men narkotika er et alvorlig problem for noen av dem som kommer til Fredrikstad Kretsfengsel. Det er også en fengselsbetjents jobb å følge nyinnsatte fangers kamp for å klare seg gjennom den første uken uten heroin.
Ofte ender det med sykehusinnleggelse. Heroinavhengige kropper kvitterer gjerne med fullt opprør mot all flytende og fast føde når de ikke får den vanlige tilførselen av stoff, slik at det ender med uttørking.
Når det verste opprøret er over etter en ukes tid, blir man veldig sulten. Da går det unna i matfatene og man legger på seg i ekspressfart.
– Man skulle hatt før- og etter-bilder her. Mange er helt avmagret og veier 40 kilo når de kommer hit. Når de drar igjen, passer ingen av klærne lenger, forteller Per Arne Thorvaldsen, en av betjentene.

Uvant å stole på noen

Det ubehagelige spørsmålet er om ikke klærne atter passer etter noen uker ute i det fri igjen. Om drømmen om et stoffritt liv var stor innenfor murene, er stoffmiljøet utenfor det samme som det var før man ble satt inn.
Brigitte, som har sonet seg gjennom 12 – 13 dommer de siste 30 årene, er fast bestemt på å komme seg ut av misbruket denne gangen. De eneste gangene hun har vært avruset tidligere, har vært under fengselsopphold. Nå er hun full av pågangsmot med nytt vennskap og mange positive tilbakemeldinger i ryggen.
– Jeg er blitt veldig oppmuntret her. Det veier tungt å se at de ansatte blir imponert over det jeg gjør. Eva er også utrolig til å backe meg opp. Det er ikke ofte du finner folk du får et forhold til i et fengsel. For meg er det også uvant å stole på noen. Når man kommer fra det tyngste miljøet, hopper man ikke rundt og stoler på folk, sier hun.
Men selv om Brigitte vil kutte ut stoffet, står ikke tilbudet klart og venter av den grunn. Hun har søkt om utredning på Ullevål, men foreløpig er beskjeden at det er plassmangel der. Garvede 42-åringer står ikke først i køen.
– Det burde nesten være en menneskerett å én gang i livet få et tilbud om å bli fulgt opp på en måte som holder vann, sukker Brigitte.

Ikke stedet for følelser

Som egentlig er like opptatt av hvordan det er for venninnen og førstegangssoneren Eva å være i fengsel. Det må være vanskeligere å skyve vekk verden utenfor og slå seg til ro i fengselet når man har familie på utsiden, mener Brigitte.
– Dette er definitivt ikke tiden og stedet for å vise følelser og vise hva som bor i deg av sorger og gleder. Det jeg opplever sammen med deg, er i grunnen det som har fått meg til å le her, smiler Eva til Brigitte.
Fengselsbetjent Heier lever med følelsene til Eva, Brigitte og alle de andre jentene hele tiden. Forholdet blir særlig nært til jentene han er kontaktbetjent for. I kretsfengselet får hver ansatt tildelt et særlig ansvar for et par av de innsatte. Kontaktbetjenten skal så godt som mulig hjelpe «sine» innsatte til et ålreit liv både innenfor murene og ikke minst bistå for at de skal komme ut av et kriminelt livsmønster når de er ferdige med soningen. I tillegg kjører han kurs i fengselet.
– Det handler jo ikke om å tilføre mer ubehag og straff. Det handler rett og slett om å være et medmenneske som også skal være grensesettende, sier Heier.
Han innrømmer at det tidvis kan være vanskelig å legge fra seg jobben mentalt når arbeidstiden er slutt.
– Det er ikke alltid like lett å skru knappen av å på. Jeg har jobbet mye med det. Det er viktig ikke å bli utbrent.

Skrur av

Eva har skrudd knappen av under fengselsoppholdet hittil. Hun er spent på hva slags følelser hun vil ha rundt soningen når den endelig er over.
– Jeg er blitt flink til å blokkere mye av bevisstheten. De vonde tankene er puttet inn et sted. Når folk spør hvordan det er å sitte inne, er svaret at jeg ikke kan forklare det. Iallfall ikke før jeg kommer ut, sier hun.
Eva og Brigitte er fast bestemt på å fortsette vennskapet når de kommer ut igjen. Eva slipper ut i mai. Mens Brigitte, når dette leses, har vært fri i noen få dager og startet kampen sin.
Kampen for et godt liv på utsiden.

Publisert søndag 18. april 2004 kl. 00:00.
Sist oppdatert søndag 18. april 2004 kl. 11:29.