Jordbærkongen

– Ja, han kommer snart.
(Noen minutter senere:)
– Nå er han rett rundt hjørnet.
(Enda en stund senere:)
– Han er ikke langt unna nå, altså. Han sitter bare litt opptatt med en kunde.
(Og enda litt senere:)
– Nå er han ikke langt unna.

Ingen storsesong.

Thorbjørn Bye er en travel mann. Veldig travel. Han klarer likevel å få presset inn en avtale med avisen på ganske kort varsel, velvillig som han er. Så vi smører oss med tålmodighet og venter i solsteken på tunet blant traktorer, kattunger og erfarne arbeidskarer.
Kolberg gård ligger fantastisk til, ikke langt fra Onsøy kirke. Her har Bye-slekten holdt til i uminnelige tider, faktisk så langt tilbake som man har klart å finne ut.
Tre dager inn i det herrens år 1949 ble det født en ny arvtager på gården. Siden har Thorbjørn Bye blitt, han har aldri bodd noe annet sted. Bondeblodet dunker ekte og varmt i årene hans.
– Jeg beklager at det tok så lang tid, unnskylder han, og rekker frem en kraftig neve.
Han viser vei inn på kontoret i låvebygningen, etter "ett ord med jentene", ansatte som hjelper til med det administrative. Det går i hundre, så det er godt 57-åringen har en avkjølende elektrisk vifte foran skrivebordet.
Men varmen må vel være godt for noe; jordbæråkrene utenfor vinduet for eksempel?
– Jo, vi lå veldig bra an i år. Men styrtregnet for tre uker siden ødela mye. Vi hadde store mengder modne bær da, som regnet gjorde bløte, rister Bye oppgitt på hodet.
Bløte bær duger nemlig ikke. Så i stedet for å avslutte jordbærsesongen denne uken, var det hasta la vista forrige helg. Å miste en av fem uker er ergerlig når sesongen er så kort.

Familiekjær.

Selv om røttene til Kolberg gård strekker seg hundrevis av år tilbake, har jordbær vært en del av driften i bare 30 år. For når Bye vokste opp, var det kuer bak gjerdet, griser i bingen og høner på tunet.
– Driftsformen var gammeldags, skikkelig tradisjonelt landbruk, forteller han.
Utviklingen har vært rivende i denne perioden. Ikke bare når det gjelder arbeidsmetoder og dyrehold, men også de personlige forholdene har endret seg.
I Byes barndom bodde flere generasjoner på gården, man ble gammel her. Den tiden er for lengst forbi.
– Det hadde ikke gått i dag. Ingen har tid til å ta seg av andre nå. Vi må jo ha jobber ved siden av for å få det til å gå rundt, slik landbrukssituasjonen har blitt.
Det synes Thorbjørn Bye er tragisk. Både fordi det blir stadig vanskeligere å drive en gård økonomisk, og fordi han er en familiens mann. Men ettersom kone, barn, svigerbarn og barnebarn har den største plassen i hans hjerte, prøver han å prioritere dem så ofte han kan– selv om de ikke alle bor under samme tak som før.
– Hvis ikke de nærmeste rundt deg betyr mer enn materielle ting, da har du et problem, fastslår Bye.

Hest og spenning.

Solen har imidlertid ikke alltid skint over familien. For 15 år siden gikk sønnen bort, noe som var et hardt slag.
– Livet har gått opp og ned, konsta-terer Thorbjørn Bye.
To døtre og barnebarnet Mina på fire gjør i hvert fall tilværelsen lykkelig for onsingen. Spesielt fireåringen som han helst skulle ha skjemt bort enda mer.
– Det er så moro å være bestefar. Men det bør vel være noen grenser, nøler han.
– Hvis ikke hadde det stått en ponni i stallen her...
Det er nemlig en ledig plass i stallen på Kolberg gård. De fire andre boksene opptas av yngstedatterens tre sprangridningshester, og en som leier plass. Etter mye trening og tett oppfølging fra familien rir hun nå med de store i norgeseliten.
– Det har tatt mye tid, men har vært veldig gøy, sier han.
For Thorbjørn Bye liker spenning. Det var derfor han startet med jordbærdyrking ("veldig utfordrende"), og det var derfor han i sine yngre dager sved asfalten med raske biler. Beviset finner sted på kontorets hylle; en lang, lang rekke med pokaler fra x antall billøp i alle genre.
– Og jeg har mange flere enn det, ler Bye.

Ny livsstil.

Nå har han også pusset støvet av en gammel drøm: Å delta i Rally Monte Carlo, veteranklassen vel å merke. Drømmen er faktisk så nær at han skal ut og se på bil i disse dager.
– Men jeg må begynne å trimme. Billøp krever at man er i god fysisk form.
Så rallyet er et godt påskudd for å legge seg i hardtrening, og for å spise sunnere. I tillegg til å drive gården er Thorbjørn Bye involvert i flere selskaper, blant annet som eier av et utstyrsfirma. Det importerer hestetransportvogner, og alt mulig materiale til staller og ridesentre. Da sier det seg selv at han får liten tid til regelmessige, ordentlige måltider.
Sunne jordbær får han i hvert fall i seg.
– Å, ja, vi spiser masse jordbær! smiler han bredt.

Knytter bånd.

Men nå er det altså slutt for i år. Plantene gir ikke fra seg flere bær, og plukkerne vender nesa hjem. Nok en sesong er over for de rundt 30 østeuropeiske arbeiderne på åkeren.
– Noen får vi veldig sterke bånd til. De kommer jo igjen og igjen, og blir godt integrert i distriktet her. Vi hadde aldri klart oss uten dem, mener Bye.
Og så lenge polakkene, latvierne, ukrainerne og litauerne vender tilbake, lar han jordbærene fortsette å vokse. I hvert fall så lenge familien sier full rulle.
– Svigersønnen min er veldig interessert i gårdsdrift. Det er kjempe. Det er flott.
For selv om import og salg morer Bye, slik billøp gir ham spenning, er det bonde han er og alltid vil være.