En uuttømmelig Foss

– Jeg hadde ikke klart meg uten.
Lederen av politiets ungdomsgruppe, Ragnar Foss, lener seg enda lenger bakover i kontorstolen. Hittil har han smilt, glist, flirt eller ledd uavbrutt. Men nå når han skal forklare hvorfor han ler så mye, blir han alvorlig.
– Latter er fundamentalt for oss mennesker. Jeg hadde ikke kommet til verden hvis det ikke hadde vært meningen at jeg skulle bruke humor.

Grensesetting

Så humor er politiførstebetjentens viktigste våpen. Det brukes imidlertid varsomt, for fleip og latter kan også såre. Og flere sår er det siste «ungene» til Ragnar Foss behøver.
– Omsorgssvikt, usynlige voksne, enormt behov for grensesetting og for selvbekreftelse, ramser han opp som noen av ungdommenes utfordringer.
– Kriminalitet, voldssaker, fyll, hasj, amfetamin. Vi i politiet er de eneste tilgjengelige for dem som trenger det.
Det lille kontoret vitner om en tøff hverdag. På øverste hylle står hasjpiper på rekke og rad. Flere brusflasker har hull og sølvpapir på seg; brukt av ungene der ute til å ruse seg med. Permer om alkoholavvenning og bøker om rus, samt Norges lover, pryder bokhyllen nederst.
Herfra har Ragnar Foss full oversikt over det som rører seg i Fredrikstads ungdomsmiljø. Her foregår etterforskningen av alle under 18 år, hit kommer foreldre, lærere, barnevern og ungdommene selv.
– Ingen er født kriminell, vet du. Vi er bare gitt forskjellige muligheter og her får de gjøre rett for seg igjen, sier politimannen.

Energisk

Han er på fornavn med over 600 gutter og jenter, har blitt utrolig bra på sms og slår aldri av mobiltelefonen.
– Faren er at jeg kan bli for tilgjengelig. Men jeg tror ikke at det er det som vil drepe meg. Jeg hadde vel egentlig forventet at jobben skulle gjort mer med meg, sier Foss ettertenksomt.
I stedet for å la seg knekke går 49-åringen på som en duracell-kanin. Ustoppelig energi, mener venner og kollegaer. Ragnar spiser uante mengder, sover lite og prater mye.
Som en foss, og ofte sånn at andre ikke slipper til.
– Jeg hører utrolig mye i jobben og har mange meninger. Noen ganger føler jeg meg som en trykkoker og hodet flyter over. Jeg må få det ut, sier han.

Motor

Får han ikke trykket ut ved å preke, er det veiene som får gjennomgå. Så fort han får mulighet, legger Foss seg på to hjul og kjører motorsykkel for alt det er verdt.
– Da tenker jeg ikke på noe annet. Det er blå resept for sånne som oss, smiler han fornøyd, og bedyrer at han holder fartsgrensene.
– Men så vet jeg også hvor kontrollene er, klukkler politimannen. Han snur seg mot korktavlen og peker stolt på bildet av hans motorsykkel. Forteller hvor og med hvem og når han har vært på tur. Det er visst sant det de sa om ustanselig prating.
– Ja, det er sjelden jeg legger meg om kvelden og er sint på meg sjøl fordi det er noe jeg burde ha sagt. Jeg har som regel sagt det, smiler Foss fornøyd.

Militæret

Sånn har han alltid vært. På skolen startet Ragnar året helt bakerst i klassen, men ble uten unntak flyttet frem til kateteret. Lærerne syntes det var lettere å holde ham i tømmene der.
På brytematta fikk han derimot utløp for mye av sin energi. For ikke å snakke om på jordene ved hjembyen Halden hvor han cruiset vilt med mopeder allerede fra 13-års alder.
Skuffelsen var derfor enorm da han ble innkalt til militærtjeneste i Garden. Å stå stille rett opp og ned er ikke akkurat Ragnar Foss sin stil.
– Så da jeg fikk tilbud om tre dager fri for å ta legeundersøkelse og opptak til politihøgskolen, sa jeg ja takk til det.
At den da 20 år gamle haldenseren skulle bli politimann, kunne ikke ha vært mer tilfeldig. Og at han som nyutdannet havnet i Fredrikstad, var også en tilfeldighet.

Pappa

– Jeg ønsket meg egentlig nordover, men kona ville ikke. Det ble ledig jobb her, så vi flyttet hit. Jeg har ikke angret en dag på at jeg ble politi. Du kommer så tett innpå folk, sier Foss engasjert.
Og på Fredrikstad Politistasjon har han vært siden 1978. Når han giftet seg, kommer han imidlertid ikke på.
– Eh… vi har hatt sølvbryllup… Jeg har husket én bryllupsdag. Problemet var bare at jeg kom med 15 roser, og det skulle vært 14…, ler han lavt.
Med kona Kirsti har Ragnar to døtre. Den eldste jobber i tollvesenet, den yngste drømmer om politiskolen. Eplet faller altså ikke langt fra den berømte stammen, selv om det ikke alltid har vært like lett å dele pappa med flere hundre andre unger.
– En gang bare brant jeg etter å fortelle noe fra jobben. «To av jentene mine kom i dag…», begynte jeg, men ble fort avbrutt av datteren min. Jeg prøvde meg igjen, hun avbrøt på nytt: «Jentene dine er her, pappa», sa hun strengt.
Ragnar Foss snurrer stolen mot vinduet.
– Det var som å få et spark på leggen.

Dele

For selv om han ser hardhudet utenpå, i hvert fall i uniformen bak skrivebordet, er han ikke så hard inni. Han blir lei seg når noen blir misforstått, skuffet over intoleranse. Og han kan godt felle en tåre når han leser dødsannonser, rørt over slektningers siste hilsen.
– Den beste annonsen hadde følgende tekst: «Livet er ikke en gave, men en oppgave», smiler Foss.
– Er det ikke flott? Sånn ser jeg det også. Jeg vil dele og mene noe. Få til noe, gi noe. Jeg har vel en pervers trang til å gjøre ting jeg ikke kan.
Det er kanskje derfor Ragnar fortsatt holder hodet over vannet i jobben med ungdommene. Til tider kan det virke umulig å få noen på rett kjøl igjen.
Som den 14 år gamle jenta som i flere år hadde tatt kokain, ut og inn av institusjoner og skoler. Hun syntes Ragnar Foss var en ordentlig drittsekk. Likevel kastet hun seg rundt halsen hans og erklærte at han var den hun var mest glad i av alle.
– Da gråt vi en skvett begge to, ler politimannen godt.

Hedret

Men for to uker siden verken gråt, lo eller skravlet Ragnar Foss. Den ellers så buldrende førstebetjenten fikk rett og slett sjokk da Rotary ville gi ham organisasjonens høyeste hederspris, Paul Harris fellow-prisen.
Begrunnelsen var nettopp hans kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge.
– Jeg ble helt paff. Jeg visste ikke hva prisen var en gang. Jeg trodde 300 andre også skulle få. Så jeg ble ganske overrasket da de 300 var publikummere i salen, og jeg var den eneste som fikk pris.
Både Thor Heyerdahl, Kong Harald og Wenche Foss har fått den samme prisen. Ragnar ler igjen.
– Ja, det var morsomt. Men det viktigste er ungdommene selv, de jeg treffer. Det er tilbakemeldingene derfra som gjør at tårene kommer.